For ett år siden begynte et fredelig og berettiget opprør som krevet – og stadig krever – frihet fra et undertrykkende og autoritært regime. Det morderiske syriske regimet har svart med å anvende sine militære styrker hensynsløst og vilkårlig mot sivile, med offisielle drapstall rundt 8000. Situasjonen forverres stadig, intensiteten øker. Det syriske nasjonalråd har nå gjentatt ropet om arabisk og vestlig intervensjon. Det er på tide å svare på ropet, selv uten FN-mandat.
Utallige vitnebeskrivelser gitt forskjellige uavhengige journalister forteller de samme grusomme historiene. I tillegg til den vilkårlige bombingen og beskytningen av sivile bystrøk, hører vi om massehenrettelser ikke bare av unge og voksne menn, som har pågått en stund, men nå også av hele familier. En aktivist kunne nylig fra Damaskus fortelle om flere bekjente helt nede i 14 års alderen gjengvoldtatt av soldater etter arrestasjon. Den systematiske torturen ved sykehus er veldokumentert. Og alt tyder på at massakrene fortsetter.
Ansvaret for å beskytte
Vi i verden forøvrig har et ansvar å beskytte, et ansvar å forhindre forbrytelser mot menneskeheten. Gjennom FN-pakten er det ikke slik at et lands suverenitet er absolutt, selv om den er viktig. Med suverenitet følger ansvar å beskytte egen befolkning. Dette ansvaret er med å konstituere suvereniteten. Når en stat svikter denne oppgaven radikalt ved massivt å angripe egen befolkning, mister staten ens suverenitet og legitimitet, og det er det internasjonale samfunns ansvar å komme befolkningen til redning (R2P). Unntaket for suverenitetsprinsippet i internasjonal rett er helt klart oppfylt for Syria: faktisk begått eller nært forestående massakre på egen sivilbefolkning.
Syrere har i lang tid bedt om internasjonal hjelp. En klar majoritet av den syriske opposisjonen har hele tiden siden opprøret startet holdt fast ved ikke-voldsprinsippet og kommet med berettigede krav. Men er det sittende regimet sterkt nok, kan det til slutt klare å slå ned all betydelig opposisjon. Alt har da vært forgjeves. Alle syrere som modig stakk frem sitt bryst for kulene og ropte på frihet – drept for ingenting. Det er et scenario vi ikke kan tillate.
Det virker ikke lenger å være noen overbevisende grunner mot intervensjon. Hensyn må her veies mot konsekvensene av å la være. Selv om det her ligger stor usikkerhet i hvordan situasjonen vil utvikle seg, i begge scenarier, fremstår ikke det å la være som et klart bedre alternativ. Snarere tvert i mot. Alt tyder på at de sivile drapstallene vil øke, og øke hurtig, uten utenlandsk innblanding. Utsiktene for borgerkrig og sekteriske splittelser er også sterkt tilstede uten intervensjon.
Grunner for intervensjon – selv uten FN-mandat
Derimot er det mange gode grunner for å intervenere. Ved først å opprette militært beskyttede sikkerhetssoner ved grenseområdene, eller såkalte humanitære korridorer, vil det gis sterk beskyttelse av flyktninger. Videre gir internasjonale styrker på syrisk jord den syriske opposisjon en klar alliert og vil virke samlende på den. Opposisjonen må da forenes. Incentivene og mulighetene for syriske militære å hoppe av blir betydelig større. Ved internasjonal militær hjelp kan verdenssamfunnet kreve minoritetsrepresentasjon, spesielt av alawitter (som regimet hovedsakelig ˝består˝ av), i de syriske råd og forsamlinger. Intervensjonsstyrker som blir fulgt opp av fredsbevarende styrker vil virke beskyttende mot eventuell borgerkrig og sekteriske splittelser samt hindre innflytelsen til ''uønskede elementer'', da internasjonale styrker helt tydelig er opposisjonens allierte og ønsket av dem.
Intervensjon utelukker heller ikke diplomati, man kan virke parallelt. Og trolig mer effektivt enn diplomati alene. Det var først etter NATO intervenerte i Libya at Gaddafi kom med tilbud om våpenhvile. Selv bare en troverdig trussel om intervensjon vil gjøre Assad mer samarbeidsvillig enn nå – en trussel som har vært kategorisk fraværende fra de store vestmaktene. Uten en gang en reell trussel om intervensjon, gir det Assad liten grunn til å gjøre kompromiss.
En resolusjon i Sikkerhetsrådet er utelukket siden en av vetomaktene er en brutal diktators viktigste allierte, noe som ikke forandrer behovet for hjelp i Syria. Det er derfor moralsk nødvendig å finne en løsning utenom Sikkerhetsrådet, utenom et handlingslammet FN. Vi kan virkelig ikke legge Syria til den skammelige listen der allerede (blant andre) Rwanda og Bosnia inngår. I en koalisjon av villige håper jeg derfor Norge er med. Tiden er inne. Spørsmålet er om noen er villige til å betale den nødvendig høye prisen.
Et utdrag av dette innlegget ble publisert i Aftenposten 15.03.
Innlegget er også publisert hos sentrum/venstre tankesmien Progressiv.no