Jeg fortalte ham at jeg onanerte, at jeg røyka uten at foreldrene mine visste om det og at jeg snek på T-banen. Tre synder som var like alvorlige da jeg var tretten år.
På den jesuittdrevne gutteskolen Colegio del Salvador i Buenos Aires måtte alle elevene delta i ukentlige messer. Og under messene måtte alle skrifte. Det var fire prester man kunne skrifte til, hver i sin skrifteboks, og vi så alltid etter boksen der Bergoglio satt. De andre tre prestene ga oss alltid en lengre skjennepreken om syndene vi hadde begått og sendte oss tilbake til kirkebenken med beskjed om å be X-antall Ave Maria og Fader Vår, avhengig av syndenes alvorlighet.
Det gjorde ikke Bergoglio. Han satt der, med øret tjue centimeter unna, og lyttet. Når vi var ferdige, klappet han oss på kinnet og sa farvel, gå med Gud. Køen utenfor Bergoglios boks var definitivt den raskeste.
Jeg husker hvordan det var å stå der og vente på tur. Jeg gikk igjennom syndene mine i tur og orden og valgte nøye ut i hvilken rekkefølge jeg skulle presentere dem. Onanering midt i, og jeg skulle si det flaue ordet fort, som for at det ikke skulle merkes, og jeg håpet at en katastrofe ikke skulle inntreffe før Guds attaché hadde tilgitt meg. Et plutselig jordskjelv, der jeg døde med alle disse syndene som tynget min tretten år gamle samvittighet, ville føre meg rett til helvete. Etterpå kom lettelsen over å være ferdig og ren. Jeg var klar for å gå ut i verden og fortsette å synde, med god samvittighet. Til neste uke.
Flash-forward, 25 år etter. Buenos Aires, samme by, men barndommens by er ikke den samme når man er blitt voksen. Jeg sitter på en kafé i sentrum og jobber på laptopen min, da TV-apparatet på veggen over meg annonserer den store nyheten: Bergoglio er valgt til ny pave! Den nye paven er argentinsk! En gammel dame kommer inn i kafeen, ser på TV skjermen, korser seg og må hjelpes til nærmeste stol fordi hun holder på å besvime. Så kommer en ung mann inn. Han ser den samme nyhetsoverskriften, viser finger til TV-bildet og forsvinner ut på gaten igjen.
Ute i gaten har folk spontant begynt å bevege seg i retning av Katedralen. Mange familier kommer til, i ekstatisk glede, bærende på argentinske flagg og vatikanske flagg (Hvor kom de vatikanske flaggene fra? Å, opportunistiske gateselgere er alltid beredt). Jeg følger folkemengden. Telefonen min ringer. Det er min mor. Har du hørt den fantastiske nyheten? Hun er så begeistret. Ikke engang da jeg ringte fra Norge og sa at hun hadde blitt bestemor for første gang, var hun så entusiastisk. Hva er det med denne nyheten? En skulle tro Argentina hadde vunnet fotball-VM.
Alle sier nå at Bergoglio er den største argentineren gjennom tidene. At han er større en Borges, Evita, Che Guevara, Maradona, Messi og landets fire nobelprisvinnere, til sammen. Men ærlig talt.
Jeg går videre og nærmer meg Katedralen. Flaggbærerne med de vatikanske flaggene møter tilfeldigvis en frenetisk flokk av Kirchner-tilhengere på vei fra Maiplassen. Kirchner-tilhengerne skriker «fascister!» og improviserer en hyllest til den relativt nye loven som tillater homofile ekteskap. En lov Bergoglio snakket sterkt imot. En Kirchner-progressist med Che Guevara-skjegg og dress (den nyeste Peronist-mutasjon) sier spøkende at både «diktaturassosierte» dronning Maxima og pave Frans måtte forlate Argentina for å bli noe. En annen fyr i San Lorenzo-drakt (den eneste store fotballklubben som ikke har vunnet Libertadores Cup, tilsvarende Champions League), sier at nå vil Bergoglio, som er kjent som en glødende San Lorenzo-fan, gi klubben en hjelpende hånd fra Roma. Guevara i dress (jeg tipper han er Boca-fan) slenger tilbake at nå kan San Lorenzo, om ikke annet, skryte av at de har flest paver, og vi ler alle sammen. For Bergoglio førte alle veier til Rom, for oss vanlige argentinere fører alle samtaler til fotball.
På gaten er det en rar stemning, noe er i gjære, men jeg tror ikke alle helt vet hvorfor de er der eller om det virkelig er noe å feire. Ekstasen har sammenheng med vårt genetiske ønske om å være verdens midtpunkt. Vårt narsissistiske DNA. At hele verden snakker om Argentina, er det beste som kan skje vårt ego. Og nå behøver jeg ikke finne på en usannsynlig tilknytning til Diego I. Jeg er bare ett ledd unna Han der oppe, garantert.