«Kan det virkelig være sant?» Dette spørsmålet har katolikker verden over stilt seg i møte med vedvarende avsløringer om presters seksuelle overgrep innen verdens største kirkesamfunn. Pave Frans innrømmer at han selv ikke tok overgrepsanklager fra Chile på alvor.
Det skjedde ikke en dag for tidlig, men endelig har pave Frans tatt affære. Siste uke møtte han kirkeledere fra alle verdenshjørner i Vatikanet for å drøfte hva som kan gjøres for å få bukt med problemet. Den katolske kirke har over én milliard medlemmer. Referater og bilder fra den fire dagers lange konferansen har gått verden over. På bildene er det ikke mange kvinner å se. Det er bare menn som kan være prester i den romersk-katolske kirke. Sølibatet holdes i hevd. Undertrykkingen av seksualitet får sine negative virkninger, ser det ut som.
Pavekirken kan ikke hevde at pressen bedriver krisemaksimering, snarere bør kirken rette en takk til mediene som har sørget for å avsløre det som kirken selv ikke maktet å forholde seg til. På Vatikan-møtets første dag ble fire ofre presentert gjennom video-opptak. De ble alle utsatt for seksuelle overgrep av prester. Et av ofrene, en kvinne fra Afrika, fortalte at hun hadde et seksuelt forhold til en prest fra hun var 15 år gammel. Hun ble gravid tre ganger, fordi han nektet å bruke prevensjon. Han tvang henne til å ta abort.
Det er så mange fæle historier, så mye følelser, så mange tillitsbrudd og ødelagte liv. De som er blitt utsatt for seksuelle overgrep, kan måtte bære byrdene resten av livet. Det gjør ekstra vanskelig at misbruket er skjedd i en sammenheng der man skulle tro at slikt ikke skulle skje. Erfaringer fra overgrepssaker i kirkelig sammenheng er at mange av ofrene retter anklagene mot seg selv. Det kan gjøre det ekstra tungt å bearbeide.
Noen av de misbrukte har reist ens ærend til Peters-plassen for å følge et kirkesamfunns oppgjør med seg selv. Det handler ikke bare om seksuelt misbruk, men like mye om kardinaler og prestekolleger som har lukket sine øyne og nektet ta inn over seg hva som skjedde i deres nærmiljø. I noen tilfeller dreier det seg også om bevisste dekkoperasjoner for å skjule ugjerninger.
Temaet har vært en gjenganger i mediene i mange tiår. I 2002 avslørte den amerikanske storavisen The Boston Globe hvordan en katolsk prest gjennom 36 år hadde misbrukt over 130 smågutter i Boston. 12 år etter avisens avsløringer grep regissør Tom McCarthy fatt i historien og laget en dramatisert filmversjon av det grundige arbeidet til redaksjonen.
Det var høyst fortjent at «Spotlight» fikk Oscar for årets beste film da den kom i 2015. En av de sterkeste scenene i filmen er den unge, kvinnelig journalistens besøk hos sin troende, katolske bestemor. Journalisten har med seg dagens avis og viser den aldrende damen avisens grundige dokumentasjon av misbruk. Det er en tung resignasjon i damens blikk, «kan det virkelig være sant?»
Jeg tenkte at filmen var det endelige og høyst nødvendige oppgjøret med Den katolske kirkes største kreftsvulst.
Der tok jeg feil. Etter 2016 har den ene saken etter den andre poppet opp. Mange av forholdene er gamle, men like alvorlige for det. Den katolske kirke kan håpe på at utviklingen nå har gått i riktig retning, og at dagens generasjon av prester ikke lar seg friste. Ingen saker er mer ydmykende for et kirkesamfunn enn når det avsløres at det ikke er sammenheng mellom liv og lære. Ingen saker er mer graverende enn når en kirke til tross for flere varsler nekter å akseptere at prester og prelater har gjort seg skyld i omfattende lovbrudd.
Pave Frans mener at effektive og konkrete tiltak må på bordet om den romersk-katolske kirken skal klare å bekjempe seksuelle overgrep.
– Det holder ikke å fordømme seksuelle overgrep. Guds hellige folk ser på oss. De forventer at vi vedtar konkrete og effektive tiltak, sa pave Frans under åpningen.
Han avsluttet innlegget med å understreke at det er en grov synd å holde tilbake opplysninger om overgrep.
Det er dobbelt budskap fra pave Frans. Også prester kan begå de groveste synder. Også prester kan nekte å erkjenne hva som foregår rundt dem.
Temaet som ikke diskuteres, er sølibatet. Å undertrykke seksualitet kan være et stort risikoprosjekt, selv for verdens største kirkesamfunn.