Sykepleiere og andre latsabber

Debatten om kvinner og deltid fortsetter i Aftenposten. Karianne Gamkinn setter ord på hvordan tidsklemma føles, og hvor ofte hun måtte beklage da den var som verst. Takk.

Selv om vi tenker og hører at vi ikke skal ha dårlig samvittighet for å benytte oss av velferdsgoder som dager hjemme med sykt barn eller velferdspermisjon for å følge til helsehjelp, så har mange av oss det. Og mange av oss synes det er vanskelig å velge mellom å overse barnets behov, eller å komme forsinket på jobb hvis morgenen ikke går helt etter planen. Alle kan ikke engang velge. Vi vet at våre forsinkelser og vårt fravær får konsekvenser for andre. Å tro at vi alle klarer (og ønsker) å oppdra barna våre så vi aldri blir forsinket til eller forhindret fra våre forpliktelser, er utopisk.

Så, mange jobber deltid. Og sykepleiere spesielt. Hvorfor?

En av flere grunner til at så mange jobber deltid på tross av barnehageutbyggingen er barnehagens åpningstider. Jeg har ikke tenkt å gå inn på om disse bør endres eller ikke. Saken er at per idag er ikke barnehagers åpningstider forenelige med å jobbe heltid turnus, eller (i mange tilfeller) å rekke starten av en dagvakt. Dersom man har en mann eller dame som har andre, og kanskje noe mer fleksible, arbeidstider er ikke dette nødvendigvis et problem. Dersom man ikke har det er små barn og fulltid vanskelig å kombinere. I tillegg har mange sykepleiere i liten grad anledning til å ta med jobben hjem. Dette er det helt klart fordeler og ulemper med. Fordelen er at fri er fri med mindre man plutselig blir beordret på jobb. Ulempen er at man ikke kan jobbe litt etter at barna har sovnet. Dette er helt naturlig. Det hadde vært uetisk og ikke minst merkelig å ha med seg en pasient hjem for at han eller hun skulle vente 3-4 timer så jeg kunne jobbe litt i fred og ro når jeg har tid.

En annen grunn er at mange sykepleiere jobber deltid er at mange har en svært belastende arbeidssituasjon. I mange tilfeller har vi mye ansvar, tungt fysisk arbeid og et stort arbeids og tidspress. Mangelfulle datasystemer, helsefarlige lokaler, og andre strukturelle problemer spiller også inn. Derfor trenger vi flere mennesker med erfaring fra helsevesenet i deltidsdebatten.

Vi kan ikke alle starte et eget firma og jobbe hjemmefra. Og gjør vi det skal vi kanskje slippe at det fremstilles som å "si opp jobben" istedenfor å skifte jobb. Når grundervirksomhet fremstilles som å ikke klare kombinasjonen jobb og familie setter det listen enda høyere for hva som kan regnes som å klare det.

Vi sitter på cafe vi sykepleiere. På dagtid. Spør ikke om lov til å late seg på dagen, bare fordi vi skal jobbe på natten. Sitter vi bare der og bygger helsefremmende relasjoner? Nei. Kanskje vi lager oss pustrom, henter styrke og lader opp. Vi holder hender og menneskesker i hendene våre. Vi holder livet i hendene våre, og vi holder hender når livet renner ut. Vi trøster, vi bærer, vi korrigerer og distraherer. Vi veileder, rettleder, venter og henter. Og dagen etter gjør vi det igjen. Vi skal klare dette over tid.

Og så finner noen av oss tid til å skrive innlegg i en nettdebatt. Hvor ille kan det da være? Vel, jeg har en jobb med takhøyde for forsinkelser og jobber nå kun på dagtid. Dette bidrar til overskudd. Også er dette andre forsøk på et innlegg. Sykt barn ser på barne-tv, og jeg skriver ut min frustrasjon. Rekker dette fint da det lå et halvt innlegg ferdig lagret fra forrige gang debatten gikk og et barn var sykt. Kan likevel ikke garantere at dette innlegget ikke er preget av konsentrasjonsmangel grunnet mangel på søvn over tid, eller denne beryktete tidsklemma.

"Compassion fatigue" kalles det dersom noen blir sliten av å ha omtanke for andre over tid. Vi er ikke overmennesker, og det skal vi ikke være. For om sykepleie er et kall for noen av oss skal det kunne være en jobb for mange av oss. Men, mange sykepleiere trener nok mer på på treningsstudio enn mange andre gjør. Vi tar ansvar for egen helse. Vi gjør det vi kan for at vi, også i fremtiden, skal pleie og ikke bli pleiet. Vi vet at vi trenger en sterk rygg for å stå oppreist. Stå oppreist under tunge løft og og stå oppreist i tunge tider. De fleste sykepleiere jeg har møtt er pliktoppfyllende kvinner og menn med yrkesstolthet og arbeidslyst. Vi er ikke late, vi er ikke dumme. Vi er noen av de mange som holder hjulene i gang nestekjærligheten høyt, og menneskeverdet frem i lyset.

Kvinnekampen fortsetter. Den lar seg ikke stoppe av at kvinner, eller menn, jobber deltid en periode av livet, men den bremses dersom vi kvinner alltid tilpasser oss mann, barn og arbeidsgiver. Klarer vi å bli enige om hva som er riktig, og riktig grad, av tilpassing av karriere når man får barn? Nei. Og det skal vi ikke heller. Men vi må ikke slutte å snakke om det. Vi må snakke om det for oss, for barna og for samfunnet.