Nyheter

SYKEHUSSTRUKTUR FOR FREMTIDEN?

Skal sykehus være et sted - hvor folk uavhengig av bakgrunn - får hjelp med helseskader når de trenger det? Eller skal sykehus være en butikk, hvor mennesker behandles som en vare, til gavn for velferdsprofitørene?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den dagen Stortinget vedtok å omgjøre sykehusene fra forvaltning til foretak i 2001, skjedde det to ting. Det ene var å tilrettelegge for private helsetjenester og sykehus. Det andre var at helse ble omgjort til butikk og et marked. I tillegg har politikerne åpnet for private helseforsikringer, som gir forrang for de med god økonomi på tilgang til helsetjenester. Det har skapt et klassedelt helsemarked.

Tiden er overmoden for at sykehusforvaltningen må tilbake til demokratisk styring og kontroll. Sykdomsbildet må være inngangsbilletten til hvorfor innbyggere skal ha rett til helsetjenester – ikke hva slags behandling som er mest lønnsomt å behandle for tilbydere av helsetjenestene – eller hvem som har mest penger/ har beste forsikring til å betale med.

LÆR OM HVA HELSE OG MARKED KAN FØRE TIL

For noen år tilbake var New Zealand trolig verdens beste og mest likestilte velferdsstat. Innføring av marked og markedsliberalisme ødela denne velferdsstaten totalt – og som man etter noen år har begynt gjenoppbygging av.

Prinsippet som New Zealand helsemarked ble bygd på, var at de dokumentert beste sykehusene ble privatisert. Disse sykehusene lå i hovedsak i byer (der markedet er størst), og hvor de fleste som kan betale for slike tjenester bor. Majoriteten av arbeidstakere og trygdede står uten økonomi til å benytte disse private sykehusene. De blir henvist til de offentlige og dårligste sykehusene – ofte plassert utenfor byene, og som ofte er overfylte med pasienter. Det skapte store problemer for mange eldre, uføre og fattige – ikke minst kommunikasjonsmessig.

ENKELTE PARALLELLER MELLOM NEW ZEALAND OG NORGE?

Sykehuspolitikken i Norge i dag går ut på å legge sykehus mellom byer, slik vi ser det i Østfold, og slik det planlegges mellom Molde og Kristiansund, og ved Mjøsbrua i Innlandet. Nyere ferdigstilte sykehus har ikke vært dimensjonert for antall pasienter. Det har vært korridorpasienter fra dag 1 (A-hus, Østfoldsykehuset).

Slik perifer bygging av nye offentlige sykehus, og korridorpasienter, åpner for et privat helsemarked i byene. Volvat er allerede inne på byer som Hamar og Lillehammer, Stendi Kompentanse er på plass i Gjøvik(røntgen), LHL Feiring-klinikken etablerer seg på Gardermoen, (etter at Stensby sykehus ble lagt ned i Eidsvoll). Og slik er det over det ganske land.

Vedtaket om nytt sykehus ved Mjøsbrua åpner veien for flere private helsetjenester og sykehus i byene. Der de fleste med helseforsikringer bor. Kampen står om «de lønnsomme pasientene».

Vi er åpenbart på vei mot et «velferdssamfunn» for de rike – på bekostning av «velferdsstaten» - som omfatter alle innbyggere på like vilkår.

VELFERDSPROFITØRENE OVERTAR EKSISTERENDE SYKEHUS?

Hva skjer med eksisterende sykehus når nye sykehus tas i bruk, og eksisterende offentlige legges ned.

I markedsstyrte land ser man for seg to løp.

Det ene er at private helsebaroner (velferdsprofitører) kjøper opp bygningsmassen (til latterlig lave priser/ «milevis» under markedspris) med tanke på videre drift.

Det andre er at bygningsmassen selges (til latterlig lave priser/ «milevis» under markedspris) til eksempelvis eiendomsinvestorer med tanke på leiligheter e.l.

Den totale andelen av samfunnets helsebudsjetter vil – om private helsebaroner tar over – gå til drift av helseinstitusjoner. Det kan bety at brukere av tjenestene får økte egenandeler, for helsebudsjettene er ikke utømmelige.

Klasseskille innenfor helse vil dermed bli enda større – og i likhet med hva som var situasjon på New Zealand – det skaper problemer for mange eldre, uføre og fattige.

EØS BESTEMMER

EUs helsedirektiv regulerer helsetjeneste på samme måte som andre tjenester i samfunnet. I EU- og EØS-systemet forutsettes det at alle tjenester skal kunne markedsføres, selges og kjøpes fritt - i samsvar med EU’s fire grunnleggende liberalistiske friheter – fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. I tillegg kommer bestemmelsen om fri etableringsrett – hvilket også åpner for at utenlandske selskaper fritt skal kunne få hånd om helsetjenester i Norge.

Disse EU-tilpasningene har også den risiko at de private sykehusene kan stikke av med den beste kompetansen på helsetjenester. Å pendle til offentlige sykehus som ligger utenfor byene, når man selv bor i en by, og private etablerer helsetjenester byene med nye arbeidsplasser, er neppe innfallsvinkelen for å få «sterke faglige miljøer».

I Norge er det ingen tradisjon politisk for å gå imot eller antyde uenighet i forhold til direktiver og forordninger som kommer fra EU. Og det til tross for at Norge ikke er medlem av EU.

Betyr det at Norge ikke har noen handlingsrom, reservasjonsrett eller vetorett i EØS-avtalen? Etter 24 år med EØS-avtale virker det slik. Parallelt med at «ja-til-EU-/ EØS-tilhengerne» har null respekt for «nei-vedtak (postdirektivet), Norges Grunnlov vedrørende  suverenitetsavståelse, (jf vedtaket om at Norge skal slutte seg til EUs finanstilsyn/ EUs energibyrå Acer), og det faktum at det norske folket i to folkeavstemninger har stemt klart og tydelig nei til EU.

Fremtidig sykehusstruktur er derfor avhengig av at Norge trer ut av EØS-avtalen, slik at norske politikere kan ta tilbake styringen og kontrollen med landets helsetilbud og helsetjenester.

RIKTIG LEDELSE I HELSE INNLANDET?

(Spørsmål/problemstillinger som kan ha relevans for hele landet)

Det må være tillatt å stille spørsmåltegn ved om vi har de riktige personene i styret til Helse Innlandet?

Hvordan kan styret eksempelvis sitte passive å se på «ostehøvelkuttene» fra regjeringen hvert år, med reduksjon i tilbudene for innbyggerne uten protest! Det vi ser i dag er en faktisk avfinansiering og nedbygging av velferdsstaten i en bit-for-bit-politikk.

Noen problemstillinger knyttet til styrets arbeid;

-          Hvilke forventninger kan innbyggerne ha med et storsykehus ved Mjøsbrua. Det er antydet at tjenestetilbudene i fremtiden vil se annerledes ut enn i dag – på hvilken måte? Dette gjelder forhold som innhold i sykehustjenestene, transportkapasitet (sykebiler/ helikoptertjenester/ tilgjengelighet). Hva slags oppgaver skal ligge lokale medisinske sentre osv? Det hele virker lite avklart.

-          Sykehusene er en del av forsvars- og beredskapsstrukturen i Norge. Hva salgs beredskap har man om eksempelvis 500 personer rammes på Stange av en giftig gasseksplosjon, og det oppstår akutte behov, og nærmeste sykehus ligger ved Mjøsbrua?

-          Det er antydet at to sykehus skal beholdes (i tillegg til Tynset). Hva slags funksjoner som skal ligge til disse to sykehusene? Og hvorfor skal innbyggere kastes ut i nye lokaliseringsfeider? Dette burde vært avklart samtidig med vedtaket om Mjøsbrua-sykehus. Spørsmålet er; Har styret i Helse Innlandet forsvarlig kontroll med hva de driver med?

-          Hva skal skje med eksisterende sykehus som foreslås nedlagt?

-          Om det skulle skje at private sykehus blir erstatning i byene. Hvilke rettigheter vil pasienter uten helseforsikringer/ uten store beløp på bankkonto få i forhold til private sykehus?

Disse og mange flere spørsmål virker uklare. Det reiser spørsmål ved styringen av sykehustjenestene. Har vi de riktige folkene til å styre så viktige samfunnsspørsmål?

Mer fra: Nyheter