SVs politiske helse

Etter en dramatisk uke stiller Audun Lysbakken i dag til valg som SVs nye leder. Erling Borgen er blitt bedt om å lage et utkast til Lysbakkens tale til landsmøtets delegater.

SVs politiske helse

Etter en dramatisk uke stiller Audun Lysbakken i dag til valg som SVs nye leder. Erling Borgen er blitt bedt om å lage et utkast til Lysbakkens tale til landsmøtets delegater.

Kjære SV-kamerater!

Vår politiske historie har mange eksempler på mennesker som har mistet balansen i skjæringspunktet mellom idealistiske visjoner og praksis. Maktens miljø, maktens ressurser, maktens ja-mennesker og nikkere kan gjøre noe mentalt med deg som menneske og politiker. Særlig hvis du glemmer hvem du representerer, og hva slags holdninger og miljøer som har ført deg inn i maktens korridorer. I politikk kan den politiske helsen bli skadet gjennom den kjærlige omfavnelsens kvelermetode.

Forfatteren og lyrikeren Arnulf Øverland uttrykte en gang at «din gjerning skal vidne for deg.» Derfor har jeg som tidligere statsråd behov for å bøye hodet og be mennesker og grupper ydmykt om unnskyldning. På vårt landsmøte i 2009 fattet vi et vedtak der det heter: «Norge må støtte alle folks rett til trygghet, velstand og innflytelse over egen framtid. Norges utenrikspolitikk kan ikke basere seg på støtte til USAs og andre NATO-lands stormaktsinteresser». Ved valget samme år stemte 166.000 mennesker på SV og på denne politikken. Jeg erkjenner at vi har sviktet våre velgere, som trodde de stemte på et fredsparti.

Lyrikeren Olaf Bull har sagt at det finnes mennesker hvis livsmaksime kan reduseres til dette: «Skjær pent av osten!» Jeg nevner dette fordi det finnes SV-kamerater som mener at velgerne ikke lenger er opptatt av krig/fred og internasjonal solidaritet. Fokus på slike spørsmål er det lite stemmer å tjene på, blir det sagt. Jeg tar avstand fra en slik politisk bokføringsøvelse. Det finnes knapt viktigere spørsmål for vårt parti. I kampen mellom verdens fattige og verdens overklasse, mellom de undertrykte og undertrykkerne, mellom våpenindustri og fredsbevegelse, mellom torturister og menneskerettighetsaktivister, burde det ikke være noen tvil om hvor SV og SV-ere burde befinne seg. Jeg mener bestemt at de fleste av våre medlemmer er enige i dette. Velgerne har forlatt oss, fordi de ikke kjenner igjen det partiet de en gang stemte på med stolthet. FNs generalsekretær Dag Hammarskjøld sa at «du ikke kan leke med dyret i deg selv uten å bli helt dyrisk, leke med løgnen uten å ødelegge din rett til sannhet, leke med grusomheten uten å tape sinnets følsomhet. Den som vil holde sin hage ren, reserverer ikke plass for ugress.»

Som medlem av regjeringen har jeg vært med på å administrere og finansiere Afghanistankrigen. SV har også administrert en statlig norsk våpenindustri som er femdoblet i verdi. Norsk våpenindustri er blitt fabrikker for USAs militærmakt. Det norske forsvaret er blitt en leiehær for USA. Ingen av oss stemte heller mot å bruke 70 milliarder kroner på å bestille amerikanske jagerfly fra atomprodusenten Lockheed Martin. SV i regjering har sett vekk og tiet når avsløringene om tortur på Bagram og Guantánamo er avdekket, eller når Obama har utvidet sine droneflyangrep og utenomrettslige henrettelser. SV støttet bombingen av Libya, og vi aksepterte at avgjørelsen om å gå til krig ble tatt etter telefonkonsultasjoner, og ikke etter debatt i Stortinget, slik grunnlovens paragraf 25 slår fast. Her heter det at landets militære styrker «.....maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste … uden Storthingets Samtykke.» I Libya-krigen er minst 20.000 døde. Fra dette landsmøtets talerstol vil jeg be ofrene for kriger vi har støttet om unnskyldning, for det vi har påført dem av lidelse og smerte.

Krig og urettferdighet skaper flyktninger. I Norge finnes det nå 450 papirløse flyktningbarn. Justisministeren sier at de skal kastes ut av Norge. I 2005 skrev jeg en artikkel i Klassekampen om asylbarna. Jeg skrev: «Når historien om vår samtid skal skrives kommer behandlingen av barn på flukt til å bli stående som en norsk skamplett …. Til tross for at FNs barnekonvensjon forplikter Norge til det motsatte, fortsetter denne skjødesløse behandlingen av unge mennesker som har kommet til landet for å be om hjelp.» Dette er mitt standpunkt også i dag. Jeg beklager at jeg som minister har vært mer opptatt av ammegrupper og pappagrupper enn av de svakeste blant oss. Jeg føler skam over en politikk der norske flyktningfamilier skal sultes og plages ut av landet. Jeg fryser ved tanken på at uskyldige barn skal sendes til land de aldri har sett.

Akkurat i dag er det fem dager til Norge skal starte tvangsutsendingen av flyktninger til Etiopia. Mitt SV springer ut av arbeiderklassens stolte tradisjon om internasjonal solidaritet. Det er ingen grunn til å være stolt over å inngå en returavtale med et brutalt menneskerettighetsbrytende regime. Mitt budskap til dette landsmøtet er at alle gode krefter nå må samle seg, slik at det politiske lederskapet blir tvunget til å følge den internasjonale barnekonvensjonen.

Kamerater. Det har vært mye diskusjon i mediene og i partiet om lærdommene den siste tiden har gjort meg til en bedre og sterkere leder. I min virkelighet er det langt viktigere å diskutere hva slags politikk og hva slags parti jeg skal lede. Gjennom denne talen har jeg presentert min politiske visjon og mitt politiske ståsted. Hvis jeg ikke får støtte for et slikt SV, stiller jeg ikke til valg som ny leder.

«Det finnes SV-kamerater som mener at velgerne ikke lenger er opptatt av krig/fred og internasjonal solidaritet.»