SV hevder at dagens anbudsordning innen barnevern kan føre til kortvarig omsorgstiltak, stadig flyttinger og at det svekker barn og unges mulighet for trygghet, stabilitet og medvirkning. Dette er et grovt feiltegnet bilde av hvordan barnevernet virker.
Først og fremst bør man vite at det er den kommunale barnevernstjenesten som har overordnet ansvar og det siste ordet om hvor barnet skal bo, når barnet skal flytte og andre vesentlige avgjørelser.
Det er heller ikke er slik at private står først i rekken når anbud utlyses. Tvert i mot. De private er politisk prioritert nederst etter statlige institusjonene og ideelle. Det betyr at statlig og ideelle kapasitet benyttes først, før de private får fremme sitt tilbud. Hvis barnets stabilitet og kontinuitet er truet, er det resultat av at den valgte institusjonen ikke makter oppgaven. Dette har vi sett eksempler på ved statens egne institusjoner, de kommersielle og ideelle.
Vi savner dokumentasjon fra forslagstilleren, SV-representantene Lysbakken og Øystegård på hvor ofte det har skjedd at barn må flytte som resultatet av nedleggelser, virksomhetsoverdragelser eller anbudsperioder. Vi kjenner oss ikke igjen deres beskrivelser og antagelser om de siste årenes praksis. Vi kjenner heller ikke til et eneste eksempel på at personvernet svekkes som følge av anbudsutlysninger. Dersom dette likevel har skjedd, er det trolig ikke et resultat av anbudsprosessen i seg selv, men av svikt i offentlig forvaltning.
Stortingsrepresentantene idylliserer situasjonen slik den var for ti år siden da det fantes mange små tilbydere. Det var også en tid der statens lovpålagte kontroll var vanskelig. Praksis i dag er at det fortsatt er mange små enheter. Disse gir spesialiserte tilbud, men er omfavnet av større systemer og organisasjoner. Det gir et annet ansvarsforhold for drift og styring enn tidligere.
Stortingsrepresentantene bør vite at man tidligere hadde et uoversiktlig system som få om noen vil tilbake til, også i stat og kommune. Dagens struktur gir bedre organisering og har god effekt på sterke fagmiljøer. Det gir bedre evne og vilje til kompetanseheving og metodeutvikling enn før.
Den statlige langturnusen, som er avtalt og forankret i fagforeningene, vurderes i disse dager. Enkelte steder er den allerede fjernet. Det er rimelig å anta at grunnen til dette er at den blant annet er kostnadskrevende. Medleverturnusen, som er grunnleggende i kommersielle virksomheter, er framforhandlet med fagforeningene. I tillegg er den lagt opp i henhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser.
Når stortingsrepresentantene hevder at turnuser er etablert uten avtale med fagforeningene, er det dermed et utrykk for at representantene er dårlig informert og baserer sin argumentasjon på antakelser. Når de refererer til arbeidstid på 96 timer, unnlater de å ta med i betraktning at institusjonene er forpliktet til å følge arbeidsmiljølovens øvrige bestemmelser. I tillegg kan det også påpekes at langturnusen de refererer til borger for mer stabilitet og et færre antall voksne barnet må forholde seg til i løpet av sin tid på institusjonen, sammenliknet med turnusen i det offentlige.
Private barnevernsinstitusjoner har bidratt til at det offentlige er i stand til å ta samfunnsoppdraget det er å ta vare på sårbare, utsatte barn. Det er lenge siden staten hadde kapasitet, evne og vilje til å klare dette oppdraget alene.