Kultur

Svartmaling av Durban

Frp og miljøbevegelsen har funnet sammen i kritikken av FNs klimamøte i Durban. Hva tjener det?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Frp og miljøbevegelsen har funnet sammen i en underlig allianse mot FNs klimatoppmøte i Durban. Mens Frps Ketil Solvik Olsen kalte Durban-møtet en «fiasko», mente Natur og Ungdom Durban-pakken innebar et «livsfarlig hvileskjær». Selv deltok jeg på klimatoppmøtet som observatør og journalist fra dag én. Jeg kan ikke si jeg kjenner meg igjen i karakteristikkene.

For Durban-pakken innebærer uten tvil store framskritt. For det første er Kyoto-avtalen, med alle dens viktige juridiske prinsipper, reddet. Dette til tross for hardnakkede forsøk fra USA, Canada og Russland på å drepe den. At Kyoto overlever er viktig både som eksempel for framtidige avtaler, og for at EUs og Norges klimapolitikk skal være internasjonalt forankret.

For det andre har man fått på plass et internasjonalt finansfond av helt unik karakter. Det nye fondet, som skal avhjelpe klimaproblemet for fattige land, skal forvalte opp mot 100 milliarder dollar innen 2020, og får et styre der halvparten av medlemmene er direkte utpekt av fattige land. Det er noe ganske annet enn i Verdensbanken og pengefondet, der USA dominerer både finansielt og ideologisk.

For det tredje har landene blitt enige om et veikart, som peker fram mot et nytt klimaregime, som skal omfatte alle land innen 2015. Det betyr at også USA, Kina og India har forpliktet seg til å inngå en juridisk avtale, som binder dem til å gjennomføre kutt. Det er uten tvil viktig, og avgjørende for framtida.

Men i tillegg til at resultatene er viktige, mener jeg at også forhandlingene i seg selv er viktige. Og de kommer til å bli viktigere og viktigere i årene som kommer. For det er ingen tvil om at klimakrisen vil skape flere konflikter. Høyere temperaturer og mer tørke vil legge press på matsikkerheten i flere regioner, samtidig vil flom og havstigning kunne frambringe flere flyktninger. Spørsmålet er hvordan vi skal løse disse konfliktene? I denne sammenheng er FN-forhandlingene avgjørende.

Det er derfor vanskelig for meg å forstå den ensidige kritikken. Det betyr ikke at Durban-pakken er nok til å redde planeten. Til det er ambisjonene altfor lave, smutthullene for store, og regelverket umodent. Likevel tror jeg både Afrikagruppen og de små øystatene hadde gode grunner til å sloss for et Durban-vedtak. Kongolesiske Tosi Mpanu, som uttalte seg på vegne av 53 afrikanske land, sa det på denne måten: «Pakken du [Cop-president Maite Nkoana-Mashabane] har lagt fram for oss inneholder alle prioriteringene som vi ønsket. Vi beklager manglende ambisjon og manglende balanse, men vi vil likevel anbefale at den vedtas.»

«La de store, viktige landene sette seg ned på egen hånd, uten alle forstyrrende stemmer fra små, sære land, fra miljøbevegelse og så videre», sa Solvik Olsen til NRK da avtalen afrikanerne hadde kjempet for var i havn. Mitt svar er at det må de jo gjerne få lov til. Men problemet er jo ikke FN. Problemet er at stormaktene knapt er interessert. Når sto klima sist på dagsordenen under et G8-møte?

Dessverre kan man få inntrykk av at miljøbevegelsen nærmest mener det samme som Frps Solvik-Olsen. Deres kritikk av Durban har vært generell og ensidig, i hvert fall slik det har framkommet i mediene. Jeg mener FN har levert langt mer enn hva noen kunne håpe på før Durban. Min påstand er at verken klimafondet eller Kyoto-avtalen hadde blitt vedtatt utenfor FN-sporet. Derfor mener jeg det er på tide at miljøbevegelsen snart spør seg hvilken banehalvdel de spiller på.

Verken USA eller Kina var spesielt fornøyd med Durban-pakken. De likte dårlig at det nå skal forhandles om en juridisk avtale. Det var primært de fattige landene som ønsket Durban velkommen. I tillegg spilte EUs klimakommissær Connie Hedegaard en avgjørende rolle. Gjennom et imponerende skytteldiplomati klarte hun å spinne en allianse med de fattigste landene, som utmanøvrerte de to utslippsgigantene. I et århundre der klimakrisen vil bli kilde til stadig flere konflikter, er FN-sporet viktigere enn noen gang. Det betyr ikke at man ikke samtidig skal utforske andre diplomatiske, handelsmessige og juridiske løsninger, men det betyr at FNs klimaforhandlinger fortjener vår støtte. Uten dem ville situasjonen vært langt verre.

Mer fra: Kultur