Som cis-kvinne (biologisk kvinne sagt med Hamrins ord), vet jeg at det finnes privilegier i samfunnet som jeg har begrenset tilgang til. Men jeg vet også at man blir blind på sine egne privilegier.
Det Hamrin tilfører samfunnsdebatten er en viktig diskusjon om sammenhengen mellom kjønn og makt, og om hvordan noen i større grad enn andre har tilgang til offentlige rom. Problemet er bare at premissene for hennes argumenter er feilaktige. Det er ikke tvil om at det finnes mekanismer i samfunnet som gjør at kvinner på flere områder kommer dårlig ut. Men å bruke historien som sitt våpen for å undergrave transpersoner sin identitet og muligheter for deltakelse, det er absurd. Av historien vet vi nemlig at transpersoner, spesielt transkvinner, er utsatt for former for diskriminering, trakassering og utrygghet som de av oss som er hvite cis-kvinner ikke har forutsetninger for å forstå.
Ingen stiller spørsmål ved min identitet som kvinne eller min rett til å være på arenaer for kvinner. Ingen antar at jeg er en potensiell overgriper på bakgrunn av at de vet hva slags kjønnsorgan jeg har. Feminismen har lenge jobbet for at hva slags kropp man har ikke skal være avgjørende for hvilke antagelser, egenskaper eller begrensninger samfunnet kan legge på den enkelte. En feminisme som ekskluderer mine transvenninner er derfor selve definisjonen på en parodi.
Vi trenger en debatt om hvordan vi kan tilrettelegge for at mennesker av alle kjønn og med alle slags kropper kan føle seg trygge og ivaretatt i det offentlige rom, inkludert i garderoben. Jeg anerkjenner at vi trenger dialog for å få til det. Hamrin har rett til å føle at hun ikke vil dusje med personer med kjønnsorgan som ikke likner sitt. Men hun har ikke rett til å definere mine venninners identitet som en fritidsinteresse, eller til å definere deres eksistens som noe som ikke tilhører virkeligheten.