Sukkerbiten må bli friområde for alle

Fotografihuset har som mål å få 250.000 besøkende til Sukkerbiten hvert år.

Av Ragna Marie Fjeld, nestleder i styret Sørengas Badstue- og Helårsbadeanstalt, og Sverre Jervell, styreleder i Søærengas Badstue- og Helårsbadeanstalt

 

I et innlegg i Dagsavisen den 21. mai argumenterer Victoria Marie Evensen og Agnes Nærland Viljugrein for at den kommersielle kulturbedriften Fotografihuset AS skal få etablere seg på den kommunale øya Sukkerbiten.

De mener vi konstruerer en konflikt mellom etablering av Fotografihuset og et friområde for alle. De mener at det er plass til både Fotografihuset og friområde på lille Sukkerbiten. Det er i beste fall veldig naivt.

Fotografihuset, som etter planen også skal omfatte en restaurant med selskapslokaler og utleiekontorer, vil beslaglegge halvparten av det byggbare arealet på Sukkerbiten. Fotografihuset har som mål å få 250.000 besøkende til Sukkerbiten hvert år.

SV, MDG og Rødt i Oslo har programfestet at Sukkerbiten må bli friområde. Arbeiderpartiet i Gamle Oslo skriver i sitt program (2019–2023) at halvøya Sukkerbiten skal utvikles til fritidsaktiviteter for alle.

De som foreslo programfesting av Sukkerbiten som friområde, eller å utvikle den med fritidsaktiviteter for alle, mente neppe dette kan kombineres med et bygg på 3700 kvm som tar halvparten av det byggbare området på øya. De regnet heller ikke med at det skulle bringes inn rundt 250.000 museumsbesøkende med de store trafikale følger det vil få for området.

Evensen og Viljugrein beskriver oss i sitt innlegg som forkjempere for privatiserte badeanlegg på Sukkerbiten. Det er feil. Vi har aldri støttet et privatisert badeanlegg, men vi har pekt på det som en mulighet. Vi ser derimot en stor fare for at Sukkerbiten kan gå fra å være offentlig eiendom til å bli privatisert.

I en artikkel i Dagsavisen (27. mai) beskriver filmfotograf Lars Tømmer­bakke hvordan Fotografi­huset kan bidra til en privatisering av denne offentlig eide øya. Han peker på at denne kommersielle kulturbedriften har en svak organisasjon som mangler egenkapital. Tømmerbakke mener at forretningsfolkene bak har urealistiske forestillinger om besøkstall og drift når de forventer 250.000 betalende besøkende (langt mer enn Munch-museet i dag) i en by hvor det er gratis å se fotoutstillinger. Tømmerbakke frykter derfor at Fotografihuset AS raskt vil ende i et økonomisk utføre, og at driften vil opphøre.

HAV Eiendom har tatt høyde for at det kan skje. I den utlyste arkitektkonkurransen pekes det på at et nytt bygg skal utformes slik at det kan brukes av andre dersom Fotografi­huset må flytte.

Skal vi tro Tømmerbakkes prognose, kan det altså lett oppstå en situasjon der HAV Eiendom må finne seg en ny leietaker på Sukkerbiten.  Det er ikke vanskelig å se for seg at mange selskaper vil være interessert i Sukkerbiten med dens fantastiske beliggenhet mellom fjorden og Operaen.

Historien om Fotografihuset kan altså lett bli historien om hvordan en offentlig eid øy ble privatisert takket være et kommunalt eiendomsselskap (HAV Eiendom).

Løsningen for å slippe dette er enkel: La Fotografihuset få overta et av de mange ledige kulturbyggene i Oslo.  Det er ingen grunn til at et fotografihus som strengt tatt ikke trenger vinduer, skal ligge på byens fineste utsiktstomt.