De kommer med flere anbefalinger for å sikre at fagfolk i kontakt med utsatte barn ser tegnene på stress og aktivering i barnet og hvordan alvorlig strev i relasjonen kommer til syne mellom foreldre og barn. De mener også at barnehusene og familiesentrene må styrkes, og at «(..) for få familier med behov for utredning og hjelp blir sendt til sentrene, slik at noen av dem har vært nødt til å avvikle virksomheten, og flere ligger i faresonen.»
I Oslo er to familiesentre lagt ned, ifølge daværende byråd Anniken Hauglie fordi det ikke var behov for plassene, det var for mye tomgang. Det ble imidlertid påpekt fra flere hold (også mitt) at på grunn av et finansieringssystem bestående av stykkpris, der bydelene selv måtte betale, var terskelen svært høy. Dermed var det færre som fikk plass, som Brandtzæg og Torsteinson påpeker.
Stykkpris har også vært et problem på Aline familieavdeling, som ligger under barne- og familieetaten (BFE) i Oslo. Tilbudet ble redusert i 2012, også grunnet «lavt belegg». I følge Kristin G. Furuholmen, etatstillitsvalgt for psykologene i BFE, gikk tilbakemeldingene fra mange ansatte i kommunal 1. linje på at pengene ikke strakk til.
Det er ellers merkelig å være vitne til det som nå skjer ved Aline poliklinikk, som nettopp har sped- og småbarns utvikling og psykiske helse som ansvarsområde. Her er det en omstrukturering på gang som i første omgang betyr at beredskapshjemavdelingen er flyttet til Frydenberg, et tilbud for litt større barn og unge. Dette gjør at den verdifulle spisskompetansen og tverrfaglige team splittes opp. I neste omgang er det planlagt at familieavdelingene på Frydenberg og Aline skal slås sammen; da vil en i tillegg risikere fysiske forhold som kan bli svært uheldige for sensitive småbarn. Mange fagfolk har påpekt hvor uklokt dette er.
Det er forstemmende å se at det er langt herfra til at vi kan se Brandtzægs og Torsteinsons anbefalinger følges. Det er likevel lov å håpe på en endring, håpe på at noen i det politiske systemet i Oslo en gang vil bry seg om å lytte til verdifull kompetanse. Det er lov å håpe på at alle barn som trenger det får hjelp uavhengig av om bydelene har råd til å betale stykkprisen for dem.