Strikken har røket, det går ikke lenger

Human frihetsberøvelse er en selvmotsigelse, men å gjøre frihetsberøvelsen så human som mulig har gjort norsk kriminalomsorg verdenskjent.

Vi er blitt bildet på en suksesshistorie for andre land som ønsker seg en mer menneskelig kriminalomsorg.

Men selv med verdens beste kriminalomsorg så vil det alltid være utfordringer og risiko knyttet til det å jobbe i fengsel. Alle ansatte vet at denne jobben vil gi oss arr og skader for resten av livet, både fysisk og psykisk.

Likevel har jeg personlig alltid opplevd det som en trygg og givende jobb. Jeg gjorde iallfall det da jeg begynte – og i mange år etterpå.

Men dagens kriminalomsorg er noe helt annet enn den jeg begynte i for over 25 år siden. Mye av håpet er borte hos de ansatte i frontlinjen og resultatet er at stadig flere slutter.

«Det er ingen jobb som er verdt helsen min», sa en tidligere kollega til meg.

Jeg registrerer at de populistiske utspillene rundt kriminalomsorgen øker i takt med utfordringene. Er strengere straffer og tøffere soningsforhold løsningen, eller handler dette bare om for dårlige budsjetter og for lav bemanning?

Som tillitsvalgt i kriminalomsorgen så skal jeg vokte meg for å mene for mye om hvilke verdier norsk kriminalomsorg skal bygges på. Det er faktisk et politisk spørsmål.

Men som ansatt, og som forbundsleder i KY, så tillater jeg meg å mene mye om hva som virker og hva som ikke virker.

Hvis vi fortsatt skal ha en kriminalomsorg med et humanistisk menneskesyn så er ikke et tøffere soningsregime veien å gå. Alle som jobber, eller har jobbet, i kriminalomsorgen vet det.

Relasjonsbygging og målrettet programarbeid virker – ikke for alle, men for de fleste. For å få til det, så kreves det både penger, økt bemanning og økte muligheter for kriminalomsorgen til å trygge sine ansatte.

Den norske modellen handler om å lykkes der alle andre har feilet. For å gjøre det, kreves det balanse mellom sikkerhet og rehabiliterende arbeid.

Vi må ha muligheter til å hjelpe de som ønsker endring, men vi trenger også verktøy til å håndtere de som ikke ønsker å endre seg, de som utgjør en fare for sikkerheten til de ansatte og til andre innsatte.

Når det gjelder økonomi, så er det helt riktig at god kriminalomsorg basert på humanistiske verdier koster penger. Men den økonomiske tildelingen til Kriminalomsorgen må ses opp mot samfunnets kostnader rundt kriminalitet – og spesielt gjentagende kriminalitet.

Dagens modell virker, når vi får lov til å drive kriminalomsorg med fokus på kvalitet. Den trygger samfunnet gjennom å motvirke gjentagende kriminalitet og tilbakefall.

En kriminalomsorg som aktivt bidrar til å motvirke ny kriminalitet og som ikke påfører de innsatte nye lidelser, men heller legger mulighetene til rette for den enkelte innsatte til å endre egen livsførsel, vil være lønnsom i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

På den andre siden er det fullt mulig å ha en kriminalomsorg som i stor grad forkaster de humanistiske verdiene, med mer isolasjon og strengere soningsforhold.

De kortsiktige gevinstene her er et lavere bemanningsbehov og en generelt billigere kriminalomsorg. Men på lang sikt vil de samfunnsmessige kostnadene øke.

En slik kriminalomsorg vil skape sykere innsatte og den vil virke som en katalysator for gjentagende kriminalitet. I et samfunnsøkonomisk perspektiv vil den ha en mye høyere kostnad sammenlignet med den kriminalomsorgen som Norge er kjent for.

Den store utfordringen i dagens kriminalomsorg er mangelen på balanse, det er tydelig innen flere aspekter:

• Økonomi: Det er ikke balanse mellom samfunnsoppdraget og de faktiske kostnadene for å gjennomføre det.
• Bemanning: Den norske modellen for kriminalomsorg er bemanningskrevende, men i dagens situasjon er ikke denne bemanningen tilgjengelig. Stadig færre orker et yrkesliv i kriminalomsorgens førstelinje.

I tillegg er ansattes behov for trygghet sett i forhold til innsattes rettigheter en av de vanskeligste balanseutfordringene. Innsattes rettigheter er i stadig utvikling og de senere årene er kriminalomsorgens handlingsrom blitt vesentlig begrenset gjennom domstolenes behandling av innsattes menneskerettigheter.

Dette har utvilsomt gått på bekostning av de ansattes trygghet. Kriminalomsorgen mangler i dag virkemidler til å håndtere innsatte som ikke ønsker endring.

Slik utviklingen går nå, er det snart ingen vei utenom «warehousing» i fengsler med høy sikkerhet: En oppbevaring av innsatte uten rehabilitering, der mennesker stables i høyden for å holde kostnadene nede og der all kontakt med de ansatte blir digitalisert.

I stedet for rehabilitering og reintegrering i samfunnet, vil vi produsere farligere mennesker og mer kriminalitet.

Uansett hvilket svar du hører, så vil jeg hevde at hovedårsaken er at Kriminalomsorgen er politisk overstyrt og faglig underledet.

God kriminalomsorg har en pris som norske politikere ikke er villige til å betale – kanskje fordi å ta vare på straffedømte ikke vinner valg?

Dagens situasjon er ikke en plutselig krise som har oppstått, det er resultatet av en langvarig neglisjering av de ansattes behov for trygghet, av dårligere arbeidstidsordninger, dårligere pensjonsordninger og en lønn som ikke står i stil til risikoen du løper som ansatt.

Det er de ansattes lojalitet overfor samfunnsoppdraget og ikke minst sine kollegaer som har holdt det flytende de siste årene, men alle har en grense.

Det er ikke ord som utfordrende, spennende og givende som beskriver yrket som fengselsbetjent lenger. De jeg snakker med bruker ord som utrygghet, angst og stress.

Kriminalomsorgen har havnet i en perfekt storm. Parallelt med strammere budsjetter og lavere bemanning så har mange av kontrolltiltakene vi er avhengige av, falt bort.

Resultatet er at flere og flere slutter, samtidig som kriminalomsorgen opererer med stadig økt risiko.

Strikken har røket, dette går ikke lenger.

Les også: – Ungen min sa: «Det er for farlig for deg å jobbe i fengsel, pappa» (+)

Les også: Volden mot ansatte i norske fengsler øker (+)

Les også debatt: Isolasjon gjør fengslene farligere for de ansatte

Les også debatt: Fremskrittspartiets kriminalpolitikk er kunnskapsløs

Les også: Suget etter pillene ble for stort. Daniel «måtte» rane apoteket