Streken som forandret Midtøsten

Neste uke er det hundre år siden Sykes-Picot, en hemmelig og skjebnesvanger avtale mellom Frankrike og Storbritannia som skapte grunnlaget for vår tids kriger i land som Syria og Irak.

JAFFA (Dagsavisen): Da aristokratene Sir Mark Sykes og François Georges-Picot i mai 1916 tok ut sine elegante penner og trakk en linjalstrek over Midtøsten-kartet, kunne de knapt ha forestilt seg millionene som skulle bli drept. Da de møttes i London hadde Storbritannia og Frankrike allerede besluttet å dele Midtøsten seg imellom, og jobben ble gitt til de fine herrene. Med enkle linjalstreker skapte de så land som tidligere aldri hadde eksistert. De forseglet skjebnen til arabere tusenvis av kilometer unna som ikke hadde noen anelse om de hemmelige forhandlingene. Slik ble det moderne Midtøsten, som vi kjenner det i dag, født.

Og slik så det nye kartet ut: De to stillfarne mennene trakk en linje fra Middelhavskysten og østover, og var enige om at alt over linjen, område A, skulle falle under fransk kontroll, mens alt under, område B, ville komme under britisk kontroll. Nye land som Syria og Libanon ville være fransk-kontrollerte, mens enda flere nye land, som Palestina, Transjordan og Irak skulle styres av britene. Avtalen hadde ytterligere et element som igjen ville ha snudd opp ned på dagens forhold, men som aldri ble satt ut i livet: Russerne skulle ta kontrollen over Konstantinopel, eller Istanbul, en gang for alle. Men i siste øyeblikk kom Den russiske revolusjonen av 1917, og satte Moskva uventet ut av spill.

Herrene Sykes og Picot tjente imidlertid utelukkende sine egne stater, og tenke lite på lokalbefolkningen. I det såkalte Irak, for eksempel, som i dag tæres i filler, ble kurdere i nord tvunget til å leve i samme stat sammen med sunniaraberne i Bagdad og sjiamuslimene i sør. I Syria, som i dag smadres av en blodig borgerkrig, ble et merkelig lappverk av kristne, sunnimuslimer, alawitter, kurdere og andre fortalt at de fra nå utgjør en ny stat, under fransk dominans. I arabisk historie blir Sykes-Picot avtalen rett nok husket som et svart og dystert kapittel. Ikke bare fordi avtalen ble gjort bak arabernes rygg. Storbritannia hadde året før lovt at arabere skulle få uavhengighet hvis de støttet britene i kampen mot det osmanske imperiet. Arabere gjorde så opprør, fullstendig uvitende om at de europeiske stormaktene allerede planla å dele regionen seg imellom.

Araberne var ikke de eneste som ble lurt. Italienerne trodde de skulle kunne komme og forsyne seg av Anatolia, i det som i stedet ble Tyrkia. Men planen ble aldri virkeliggjort, og Italia fikk ikke etablere seg nær det som i dag ligger nært jihadistenes kjerneområde. Da irakeren Abu Bakr al-Baghdadi for bare få år siden etablerte Den islamske staten og erklærte seg selv for kalifen, gjorde han et poeng av å vise hvem det var som omsider visket bort linjalstrekene fra 1916. I IS-kontrollerte områder, som strekker seg fra Syria til Irak, er det nemlig ikke noen grensestasjoner som opprettholder «kolonialistenes kunstige verdensorden».

Men selv om Sykes-Picot-avtalen er blitt en dundrende fiasko, er dette likevel ikke hele bildet. Da arabiske stater omsider fikk sin uavhengighet, gjerne i tiåret etter den andre verdenskrigen, var det ikke liberale demokratier som ble etablert. I stedet fikk man gjerne brutale militærregimer som undertrykket egne befolkninger uten noen som helst medfølelse. For disse regimene, som i Nassers Egypt, Assads Syria, Saddams Irak og Gaddafis Libya, ble det viktigere å kanalisere all frustrasjon og sinne utad. Det var alltid Vesten – eller Vestens utpost i Midtøsten, Israel – sin feil hvis noe ikke var som det skulle i de arabiske landene. Sykes-Picot ble et beleilig bevis på kolonimaktens onde intensjoner.

Slik ble et voksende sinne mot Vesten bygget opp av regimene. Den europeiske kolonitiden i Midtøsten var sant nok ofte vanskelig, men den kan ikke engang sammenlignes med perioden under den tyrkiske imperialismen som hersket rett før. Mens den europeiske kolonialismen ofte bare varte noen tiår, styrte, kontrollerte og undertrykket det osmanske riket arabere i Midtøsten i fem hundre år. Men det er sjeldent man hører om dette.

Det er de arabiske regimene som har hatt en interesse av å dyrke denne nå så utbredte offerrollen. I disse dager blir likevel dette verdensbildet omsider utfordret – fra to forskjellige kanter, fra islamistene, på den ene siden, og demokratiforkjemperne på den andre. Da den arabiske våren kom i 2011, var dette vel så mye et forsøk på å ta tilbake ens arabiske historie, for å kunne skape en egen framtid. Men de sterkeste – hittil – har vært islamistene. Også de dyrker gjerne offerrollen der Vesten skal være inkarnasjonen av det onde. Men samtidig hevder de å gi stoltheten og æren tilbake til muslimene, igjen altså, omsider som herrer av egen historie.

Det gjenstår ennå å se om land som Syria vil overleve, men trolig, kanskje urettferdig nok, vil nok grensene som Sykes og Picot tegnet forbli andre steder i regionen. Men hundre år senere er det i det minste klart at sjelden har så mange lidd så lenge bare for noen centimeter med rødfarge på et gammelt kart.