Fredningsklasse: Å rive en bygning i fredningsklasse, til protester fra et bredt fagmiljø i inn- og utland, er alvorlig, skriver kronikkforfatterne. FOTO: AUDUN BRAASTAD/NTB SCANPIX

Stortinget avgjør Y-blokkas framtid

Plan- og bygningsetaten strekker ut en velment arm – Stortinget må gripe denne muligheten!

Av: Siri Hoem, sivilarkitekt, Fortidsminneforeningen

 

I juni behandles stortingsmelding om nytt regjeringskvartal. Meldingen gir et mangelfullt bilde av saken og konflikten ved riving av Y-blokka. Den sier ingenting om brudd på demokratiske spilleregler i planprosessen. Den nevner knapt Picasso, Y-blokkas internasjonale verdi, klimabløffen, den brede protestbevegelsen eller muligheter ved bevaring. Kommunens vedtak 15. mai i rivesaken er et avgjørende bidrag til saksopplysning og løsning. Men ingen kan redde Y-blokka hvis ikke staten vil.

 

Plan- og bygningsetatens (PBE) forsøker å løse en fastlåst konflikt med et kompromiss, i tråd med Riksantikvarens innspill. Ved å rive Y-blokkas arm over Ring 1 balanseres hensynet til utvikling og vern. Regjeringen har hatt som premiss at fløyen over veien er vanskelig å bevare av sikkerhetshensyn, samtidig vil man etablere en større regjeringspark. Begge disse hensynene ivaretas i PBEs løsning, kombinert med de vesentligste verneverdiene: samspillet mellom Høyblokka og Y-blokka, Picassos kunst som del av bygningen, og konkylietrappa (litt inn i østfløyen). PBE krever klimagassberegninger før rivesøknaden for resten av Y vurderes. Staten oppfordres til å ta ansvar for de høye kulturminneverdiene, og for en offensiv miljøpolitikk.

 

Rivesøknaden er bundet av statlig regulering. Det er et demokratisk dilemma at planen har alvorlige mangler. Hele prosessen, fra konseptvalgutredning og planforslag til stortingsmelding, avslører manglende vilje til å bevare Y-blokka. Tross statlig forslag om fredning i juni 2011. Da reguleringsprosessen startet i 2015, ble Y-blokka holdt utenfor. Alternativer med bevaring og konsekvenser ved riving ble ikke utredet eller del av offentlig høring. Klimaregnskapet manglet utslipp ved riving og nybygg. Dette er brudd på plan- og bygningslovens krav til prosess. Det er ikke klageadgang på statlig plan, dermed ble regjeringens uheldige vedtak stående.

 

Statsbyggs siste utspill om at riving av én fløy kan skade kunsten, er pinlig. De vil heller flytte Picassos to kunstverk: Omlag 50 cm innenfor veggen med «Fiskerne» skal det sages gjennom dekkene, veggen på 160 m2 og samlet vekt ca. 110 tonn skal heises ned og få en fremmedgjort plassering i ny A-blokk. Flyttingen er ifølge tekniske rapporter risikofylt, særlig med tanke på mulig vridning. Å rive kun én fløy innebærer saging mange (titalls) meter unna. Hvis kunsten ikke tåler dette, er en logisk konsekvens at hele Y-blokkas betongkonstruksjon skades av delvis riving – noe den selvsagt ikke gjør. Kunsten består av naturbetong lik bygningen ellers: tettpakket elvestein, sementvelling og armeringsjern. Det sandblåste relieffet inngår i de bærende veggene. Hvorfor slik uvilje mot å se løsninger?

 

Vi er i ferd med å miste et uerstattelig kulturminne av internasjonal verdi, få en gedigen utbygging på en for liten tomt, til store klimagassutslipp og formidable kostnader. Dette er ikke framtidsrettet. Fortidsminneforeningen har en 175 år lang historie med kamp for kulturminner. Gang på gang ser vi at bygninger som skulle rives, blir framtidas nasjonalskatter. Kroneksemplet er stavkirkene. Ofte er det en modningssak. Vi vet at Y-blokka er et slikt umistelig kulturminne.

 

Problemer som feies under teppet, dukker fram igjen. Regjeringen har trosset faglige råd og internasjonale protester. Nå griner skandalen mot oss. Hvis Stortinget aksepterer stortingsmeldingen slik den er nå, gjøres et historisk feilgrep. Protestene mot riving stilner ikke med ny A-blokk. Protestene vil skrives ned som skam i historiebøkene, som en uforståelig konsekvens av terroren. Fortidsminneforeningen ønsker i utgangspunktet å bevare hele den ikoniske Y-en, med forsterket vei og park innenfor de krumme veggene. Kompromisser svir, men kan være kloke.

 

Plan- og bygningsetaten strekker ut en velment arm – Stortinget må gripe denne muligheten! Dette kompromisset er nå den best mulige løsningen. Slik får vi et nytt regjeringskvartal som ivaretar nasjonal historie og arven etter 22. juli på en verdig måte. Muligheten er nå. La Y stå!