TEGNING: SIRI DOKKEN

Størst av alt er kunnskapen

Det er ikke de tinga som forandrer seg, men de som ikke forandrer seg som er de viktigste.

Denne uka lanseres en ny modell for utlån av e-bøker i norske folkebibliotek. I prinsippet får alle landets bibliotekbrukere, et par millioner i tallet, tilgang til å låne alle e-bøker gitt ut i Norge. Bibliotekene betaler en liten sum til forlag og forfattere for hvert utlån, og bestemmer sjøl hvor mange «eksemplarer» av hver e-bok de vil stille til disposisjon for lånerne sine. Sammen med innkjøpsordningen til Kulturrådet, som sikrer at alle bibliotek får både fysiske og digitale bøker gratis fra staten, gir den nye ordningen norske lesere god og gratis tilgang til den norske digitale litteraturen.

I forrige uke markerte vi på Nasjonalbiblioteket at vi var ferdige med del én av vårt store digitaliseringsprosjekt. 250.000 bøker gitt ut før år 2000 er digitalisert og gjort tilgjengelige for søk og lesning for alle i Norge gjennom en helt unik avtale mellom rettighetshaverne og Nasjonalbiblioteket, hvor vi betaler en årlig sum, om lag 2,50 pr. innbygger, for å gi alle tilgang til vår skrevne kulturhistorie.

Disse to tiltakene er en del av et større prosjekt, en strategi, hvor Nasjonalbiblioteket tar sikte på å digitalisere hele vår samling, alle norske aviser, all kringkasting, all film, all musikk, alle bøker og en mengde plakater, småtrykk og foto. Alt dette digitaliseres for å gjøre det tilgjengelig for folk i samtid og framtid. I en verden hvor alt finnes på nettet, enten det er kolonialvarer, nyheter, samtaler eller kunnskapskilder, må også litteraturen og kulturarven være på nett. Det er en forutsetning for at all kunnskapen som finnes i institusjoner som Nasjonalbiblioteket, skal være relevant.

Men, i motsetning til hva man skulle tro om man følger ordskiftet om digitalisering i media og politikk, er det ikke mer enn en forutsetning. Digitalisering framstilles som om det skulle være noe magisk i seg sjøl, som om alt og alle forandrer seg i det øyeblikket noe blir digitalt. Det stemmer ikke, tvert om tyder det meste på at sjøl om teknologien forandrer seg, så forandrer ikke verken folk eller samfunn seg grunnleggende av den grunn. Få ting illustrerer det bedre enn bruken av bibliotek og kunnskap. Bibliotekstatistikken viser at av de om lag 17 millionene utlån som gjøres i året, er det bare en halv million som er utlån av e-bøker. Nettressurser som Wikipedia, Store norske leksikon og ikke minst Google overtar mer og mer av kunnskapssøkingen vi før gjorde i oppslagsverk fra landets folkebibliotek. Men fortsatt foretrekker de aller fleste av oss å lese skjønnlitteratur og sakprosa på papir mellom permer. Særlig barn, som leser og låner mer bøker enn før, viser liten eller ingen interesse for digital lesning, men desto større for papir.

Erfaringen med e-boka burde ikke være overraskende, i motsetning til film og musikk, hvor vi allerede spilte av musikken digitalt før Spotify og Netflix dukka opp, var boklesing en analog prosess. Vi ser det samme i utviklinga av avis- og tidsskriftsverden, hvor nyheter, altså umiddelbar kunnskapsinnhenting, blir digitalt, mens aviser som presenterer bakgrunnsstoff, langlesning og analyse forblir på papir.

Likevel, viktigere enn dette er det som teknologien ikke gjør i det hele tatt. Nemlig formidlingen av innholdet. Det å digitalisere kulturarv og kunnskap betyr ikke at folk vil oppsøke den. Tvert imot. Den digitale offentligheten gir oss nemlig umiddelbar tilgang til noe som er langt mer forlokkende enn historien, nemlig øyeblikket. Facebook, snapchat, Instagram og andre sosiale mediers enorme tiltrekningskraft ligger i nettopp dette. Gjennom å følge dem får vi tilgang til det som skjer akkurat nå, på samme måte som nettavisenes oppdateringshysteri gir oss en følelse av at det er noe avgjørende som skjer akkurat i dette øyeblikket, enten det er med Trond Giske i Orkdal eller Marit Bjørgen i Korea. Vi har tilgang til mer kunnskap på mobilene våre enn verdens professorer hadde gjennom et helt livsløp for tretti år siden, men det betyr ikke at vi gjør bruk av den.

Digitaliseringen av kultur og kunnskap er en forutsetning for så vel demokrati som dannelse, men akkurat som før trenger vi formidling av kulturarven for at folk skal ta den i bruk. I ei tid med uendelig valgfrihet trenger vi systematisk formidling mer enn før, vi har ikke lenger NRKs sendeflate eller regionavisenes spalter som når ut til alle enten de vil det eller ikke. Vi trenger folkeopplysning. Og i motsetning til plattformen kunnskapen lagres på, endrer ikke folkeopplysninga seg. Vi kan ikke lage en app som tar seg av formidlingen av litteratur og kunnskap ut til barn og unge, eller som sikrer at folk finner de bøkene som vil gi dem de beste leseopplevelsene. Apper er utmerka til å ordne opp i problemer vi vet om, oppgaver vi trenger å løse, behov som er umiddelbare. Men de virker ikke om vi sjøl ikke veit at vi trenger det de leverer. Og det er poenget med folkeopplysning. Det er å gi folk mer enn de veit at de trenger, fordi samfunnet blir bedre jo mer folk leser, kan og veit.

De siste ukene har folk i Norge fått tilgang til mer bøker digitalt enn noe annet folk i verden har. I løpet av de neste årene vil alle aviser som er gitt ut i Norge noensinne bli digitalt tilgjengelige i norske bibliotek, allerede finnes det over 1,5 millioner av dem. Men dette er bare redskaper. Hvis vi skal nyttiggjøre oss disse redskapene, trenger vi mer enn noe framtidas folkeopplysere. De er ikke digitale, men fysiske mennesker, svært mange av dem ansatte i norske bibliotek. For framtidas folkeopplysning er ikke annerledes enn fortidas. Det er fortsatt institusjoner, organisasjoner og personer som formidler med innsikt, lyst og glede til andre. Og fremst av disse står bibliotekene.