Kultur

Storskog, Russland og raushetens forbannelse

Venter ikke Moskva snart på en henvendelse fra Oslo om hjelp, mon tro?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I det postnasjonale Norge er det en tendens i retning nedbrytning av landegrensene både demografisk og fysisk. Den moralske visjon lengter mot menneskeheten og føler ubehag ved nasjonen. Det skaper naturligvis et grunnleggende problem for en rekke institusjoner og tenkemåter som tar utgangspunkt i moderne, sjåvinistiske uttrykk. Forsvaret, med sin ettertrykkelige oppgave i å beskytte landets grenser, er spesielt utsatt.

Erkjennelsen av et fravær av en potent russisk trussel ville rokket ved den norske utenriks- og sikkerhetspolitikkens grunnleggende struktur. Uten Russland som fiende ville den pro-amerikanske leiren mistet noen av sine beste argumenter. Sikkerhets- og forsvarspolitikken ville krevd reformulering, og i en slik prosess ville også sosiale og politiske forhold internt i Norge bli gjenstand for ny debatt og vurdering.

I boken «Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen» beskriver jeg hvordan (den konstruerte) trusselen fra Russland har fungert som en overgang fra en eksplisitt og lettfattelig sikkerhetspolitisk konstellasjon i to hovedblokker, hvor Norge var fastspent i den ene, til en fjern og uviss – men ikke nødvendigvis sikker og fredelig – fremtid. Ikke bare i Norge, men i øvrige deler av Europa, også i land som ligger langt unna Russland, har man på en bemerkelsesverdig lik måte vist interesse for å videreføre NATO og underbygge et fortsatt tett samhold og samarbeid mellom USA og Europa.

I kjølvannet av Ukraina-krisen fikk den russiske stråmann fornyet troverdighet. På tross av fortsatte «innrømmelser» fra E-tjenesten, Forsvaret for øvrig og ledende politikere om at Russland ikke utgjør noen militær trussel mot Norge, etterlates det stadig og samtidig en dose tvil. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har gjentatte ganger fremhevet «den nye sikkerhetspolitiske situasjonen», som påstås å komme av at Russlands «har vist vilje til å bruke militærmakt for å oppnå politiske målsettinger».

Men at man bruker militærmakt for å oppnå politiske mål, er vel snarere en selvfølge og sier lite om en eventuell økt trussel mot Norge. Innsikten om militærmaktens politiske rolle stammer fra Carl von Clausewitz og er pensum i enhver høyere militær utdanning i Vesten i dag. Den regjeringsoppnevnte Ekspertgruppen for forsvaret av Norge tok, ironisk nok, nettopp til orde for at Norge skal gjøre det samme som man – og de selv – anfører som bekymringsfullt vedrørende Russland. Som gruppens anbefalinger går: «En motstander må tvert om bringes til å forstå at Norge straks vil svare militært [på en utfordring i nord].»

Når utenriksminister Børge Brende nå igangsetter arbeidet med en stortingsmelding om norsk sikkerhetspolitikk, er det nye faktorer som bør tas i betraktning. For det har åpenbart effekter på forholdet mellom Russland og Norge at førstnevnte så utilslørt er den trusselen som legitimerer USA-orienteringen, NATO-medlemskapet og forsvarsbevilgningene for sistnevnte. Om trusselbildet som tegnes i Norge ikke i seg selv blir en selvoppfyllende profeti, må man anta at det vil påvirke russiske insentiver. Å legge til rette for en kontrollert strøm av asylsøkere til grensen ved Storskog er kanskje en snedig måte å pålegge Norge kostnader som all verdens militært materiell står maktesløs mot, gitt rådende verdier og moralsk standard. Venter ikke Moskva snart på en henvendelse fra Oslo om hjelp, mon tro?

Og dette «flyktningspillet» er et til dels nytt spekter av sårbarheter som nå må tas hensyn til i betraktningene om sikkerhetspolitikk og om hvem og hva som i de vikarierende hensikters navn kan og bør demoniseres. For Norge trues ikke først og fremst av tanks, artilleri, jagerfly og eksplisitt russisk invasjon. Vår velferd, selvbilder og egalitære tradisjon er satt under press av folkevandringer, som USA med sin geografiske posisjon har få insentiver til å hjelpe oss med.

Utviklingen er bekymringsfull sett med norske øyne. De som migrerer, lar seg frivillig frakte gjennom ellers trygge (Schengen)stater sør i Europa inntil de kommer dit de vil, der det er best velferds- og integreringstilbud. De statene med høyest moralsk standard, og vilje til å hjelpe, sitter igjen med svarteper: den moralske vinneren «tar alt» (alle flyktningene). Denne dynamikken vil trolig tvinge de mest liberale statene i mer restriktiv retning. Den som ikke evner å si nei, vil sitte igjen med regningen.

I Norges forhold til Russland er det fortsatt fleksibilitet. Nettopp av den grunn vi kritiserer dem for – gjennom autoritære og anti-liberale strukturer – kan Russland stoppe flyktningene, hvis de bare vil. Og det er kanskje i Norge interesse at det skjer, lenge før de når Storskog.

Overfor Tyrkia har EU, med Tyskland i spissen, allerede signalisert at de vil la seg (ut)presse. Mot innrømmelser EU tidligere ikke ville gi, skal man lokke Tyrkia til å holde migrantene og flyktningene hos seg. Desperasjonen hos europeiske politikere er forståelig, men signaleffekten er likevel uheldig. (Nord)Europas geopolitiske sårbarhet ligger nettopp i de høyverdige verdiene man selv har dyrket frem. Stater med mindre behov for å ivareta liberale selvbilder blir rene menneskesmuglere, som dumper folk på trappene til de rike og snille. Hva de rike og snille skal gjøre med det, vil kanskje Utenriksdeparte­mentets stortingsmelding snart besvare.

Mer fra: Kultur