Støre tenker høyt og langt fram

Det er mer som driver Ap-leder Jonas Gahr Støre mot KrF enn kristentro. Støre vil bygge nytt, men må se lenger fram enn 2015.

Da Ap-leder Jonas Gahr Støre i helgen åpnet for å beholde kontantstøtten og endog forlenge den noe, tok det ikke lang tid før det kokte på sosiale medier: «Jeg kan KANSKJE gå med på å gjøre kontantstøtten til en MULIGHET for 0- og 1-åringer, hvis vi gjør barnehagen obligatorisk og gratis fra du fyller to år. Blir uansett spennende debatt fram til neste programdebatt - og jeg etterlyser mer (og bedre) belegg fra Støre på disse nye ideene #valg2017», skrev for eksempel Khamshajiny Gunaratnam, ung bystyrerepresentant for Ap i Oslo. Tidligere barne- og familieminister Grete Berget skrev: «Mulig det er politisk frieri, men kontantstøtte kan ikke forenes med framtidsrettet likestillingspolitikk. Kontantstøtte er jo ikke annet en politisk vrakgods.» Mangeårig byråd og senere kommunaldirektør i Oslo, Gro Balas, skrev: «Jeg er målløs. Etter 2 måneder som leder skal han kaste vrak på noe av det andre har kjempet for i tiår. Noen bør si fra før suppen tynnes ytterligere ut. Skal man gjøre alle til lags, kan man ende opp venneløs!»

Gamle og unge Ap-damer vil ha seg frabedt denne typen høyttenkning fra Arbeiderpartiets nye leder - slik LO og industrien ville ha seg frabedt nytenkning rundt oljepolitikken. Men det er akkurat slik nytenkning Jonas Gahr Støre ønsker mer av, for å skape det rommet som skal til for å bevege Arbeiderpartiet og partiets politikk. Utfordringen for Støre er at denne prosessorienterte politikkutformingen utenfor Aps ganske faste form(er) er forvirrende. For partiets politikere og støttespillere - og for politiske motstandere. Det siste lever Støre godt med. Det første må han gjøre noe med, skal han lykkes i å få med seg partiet på å utforme ny politikk som kan ta Ap inn i ei ny tid.

Å gjenerobre regjeringsmakt er målet. Middelet kan være nye allianser. Gårsdagens meningsmåling i Aftenposten viser med all tydelighet hvorfor SV ikke nødvendigvis er med neste gang Ap ser seg om etter samarbeidspartnere. At SV sliter tungt vet vi alle. Men bakgrunnstallene viser at fallet på ingen måte har stoppet. Det triste for SV-erne er at de aller fleste som forlater dem, går til Ap. Dermed trenger ikke Ap SV, iallfall ikke nå.

Det Ap trenger, mener Støre, er flere venner - eller iallfall flere muligheter til å danne vennskap, i politisk forstand. Sp snakker Støre og Ap allerede godt med. Nå er det KrF som skal omvendes. Eller? Motstanden internt i Ap tyder på at Støre må ut og frelse Ap-folk også. Støre vil at Ap skal lytte mer og åpne for at det finnes flere veier inn i fellesskapet. Men det er ikke mange som vil gi fra seg oppnådde goder. For «hardlinerne» i Arbeiderpartiet handler disse godene om politiske seire de har innkassert, som de på ingen måte er villige til å reforhandle.

Slik kan Ap-damene mobilisere titusenvis av kvinner og menn mot reservasjonsretten og Ap inn i en formidabel seiersrus. Men dagen derpå er det ikke like morsomt. Når Støre snakker med velgerne, hører han at Ap oppleves som litt «maskinelle». Han vil at Ap i større grad enn før skal forstå ulike menneskers ulike behov. Ap er systemenes parti, systemer som bygger reformer, men som kan virke litt menneskefiendtlige. Dette ligner på det Vårt Land-kommentator Erling Rimehaug kaller «frastøtingsmekanismene», de mekanismene som driver KrF-leder Knut Arild Hareide inn i Erna Solbergs favn. For egentlig er KrF og Ap enige om svært mye, eller de tenker i samme baner. Om fellesskap og ideelle organisasjoner. Om en balanse mellom privat kapital og statlig styring. Om arbeidsliv og alkoholpolitikk. Om sosialpolitikk, ansvar og fattigdomsbekjempelse. Om bistand. Kanskje vil de også finne sammen i klimapolitikken.

Verdiaksen har alltid vært sterk i norsk politikk - alle som har lest Stein Rokkan og statsvitenskap vet det. Jens Stoltenberg hadde stålkontroll på det meste i norsk politikk, men akkurat verdier var ikke hans sterkeste side. Stoltenberg inviterte riktignok Kjell Magne Bondevik til samarbeid, men selv om de to isolert sett snakket godt sammen, endte det med en kald skulder. Faktisk har alle KrF-ledere etter Kåre Kristiansen snakket relativt godt med Arbeiderpartiet. Også Ap-kronprins Trond Giske har jobbet med å bygge bru til KrF. Men med Jonas Gahr Støre som leder, er verdispørsmål igjen blitt en helt sentral del av Arbeiderpartiet. Og kortene kan legges på nytt.

Den kabalen kommer ikke til å gå opp før valget i 2015, til det er tida for knapp. Men det Støre må lykkes med de to neste årene, er å slå en kile mellom KrF og de blåblå. Hvis KrF skulle gå inn i regjering (meget usannsynlig nå) i løpet av denne perioden, eller gå til valg i 2015 og garantere for de blåblås parlamentariske grunnlag, er løpet kjørt for Arbeiderpartiet og Støre. Da er det ikke sannsynlig med et samarbeid av betydning mellom Ap og KrF før Arbeiderpartiet igjen skifter leder.