Store menn og få kvinner

Menn skriver seriøs sakprosa, kvinner skriver hyggelige hobbybøker. Under en av tre norske sakprosabøker i høst er signert kvinnelige forfattere. Og kun kvinner skriver om kvinner.

I høst kan du lese tredje bind i Ragnar Kvams biografi om eventyrer Thor Heyerdahl, eller fjerde bind i Edvard Hoems biografi om forfatter Bjørnstjerne Bjørnson. Eller du kan velge en av høstens mange andre tjukke bøker om avdøde menn.

Trekker man fra alle bøkene om koking, baking, strikking og andre hobbyaktiviteter, men lar sakprosabøker om historie, samfunn, politikk og kulturfenomener stå igjen, gir norske forlag ut noe over hundre sakprosabøker skrevet av norske forfattere i høst.

Dagsavisen har tidligere vist fram at den antatte toppdivisjonen innen skjønnlitteratur er fylt opp av godt voksne norske menn, i tillegg til en stadig økende import av kvinnelige bestselgere fra utlandet. Nå viser listene over høstens sakprosabøker at kjønnsbalansen er enda skjevere der. Av årets 105 norske sakprosaforfattere, er 31 kvinner. Med andre ord skriver mer enn dobbelt så mange menn som kvinner seriøs sakprosa. Tar man med alle hobbybøkene, øker antallet kvinnelige forfattere stort. Men sakprosa er det jo ikke med hekling, baking og matpakkesmøring. Ikke mannedomenene jakt, mesterkokk og birkentrening heller.

Ser vi på hva sakprosaen handler om, blir kjønnsgapet enda tydeligere. Kvinner, og bare kvinner, skriver om andre kvinner. Høstens biografier om forfatter Magdalene Thoresen og kabaretartist Bokken Lasson har begge kvinnelige forfattere, det samme har samlingen av nasjonsbygger Hulda Garborgs essays. Fem rødgrønne kvinnelige politikere, fra Kristin Halvorsen til Gerd-Liv Valla, skriver i høst sine memoarer, en av dem riktignok i samarbeid med mannlig medforfatter. Kun én kvinnelig kulturpersonlighet, nemlig Wenche Myhre, er funnet verdig en biografi, selvsagt signert kvinnelig medforfatter.

Kvinner skriver dessuten om de nære ting. Kristine Getz er en av flere som skriver om spiseforstyrrelser, mens Olaug Nilssen skriver om tidsklemme og Ragnhild Bugge om hvordan man takler døden i nær familie. Eller om menn. En biografi om en balansekunstner, en afghanistansoldats fortelling, eller historien til en vikingkonge.

Men menn skriver ikke om kvinner. De skriver om andre menn, historiske og nålevende. Gudmund Skjeldal skriver om dikteren Nordahl Grieg, Svein Tore Bergestuen om alpingutta Kjetil André Aamodt og Lasse Kjus. Rema-konge Odd Reitan og fotballmann Kjetil Rekdal om seg selv. Dessuten skriver menn om krigshelter, og en enorm mengde bøker om krigen generelt. De skriver om TV 2, og får store oppslag på det, og kan vente medieomtale også med bøker om sykehusskandaler og afghanistanproblematikk.

Det er underlig at det er sånn. Men noe nytt er det ikke. Av en eller annen grunn har man, i forlagsbransjen som i media, bestemt seg for at «norske menn leser - og skriver - sakprosa, mens norske kvinner leser romaner av norske gubber og utenlandske damer». Da den svenske journalisten og forfatteren Åsa Linderborg tok seg tid til en grundig gjennomgang av norske sakprosautgivelser og (medie-) kritikken de ble møtt med, fant hun en overveldende overvekt av menn i alle ledd. «Det ligger en konservativ holdning bak», konkluderte hun.

En holdning som kan endres, om viljen er der. Karianne Bjellås Gilje gjorde i sin tid som redaktør for sakprosatidsskriftet Prosa en betydelig innsats på feltet. Da hun i 2010 gikk av etter fem år som redaktør, hadde hun funnet fram til og publisert 224 kvinnelige artikkelforfattere, 221 menn. Fordi hun og resten av redaksjonen gikk inn for det. Fordi de trodde at kvinner både kan og vil skrive om både menn og kvinner, om «tunge» og «lette» temaer. Og at menn kan det samme.

Selvsagt ville norske forlag kunne få til noe tilsvarende. Ønsket de det, kunne kjønnsbalansen vært en helt annen. Det kunne vært flere kvinner på listene, og mindre kjønnsdelte temavalg. Men, som Bjellås Gilje påpeker, krever det bevisst innsats. Da må norske forlagsredaksjoner gi slipp på sin angst for å kvotere eller redsel for å telle. Kvinner bryr seg om annet enn strikking, menn om annet enn krig. Det gjelder både forfatterne, og i motsetning til det forlagene later til å tro, leserne.