Oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er blitt en hovedsak i den lange valgkampen og et hett stridstema i Arbeiderpartiet. Denne uka gikk finansminister Siv Jensen og statsminister Erna Solberg til angrep på Ap-leder Jonas Gahr Støre fordi han ikke har avklart sitt og partiets standpunkt til oljeleting i nord.
I sin såkalte nyttårstale på Facebook, som ikke var noen nyttårstale, men bare en lang tirade mot Ap, spurte finansministeren om Støre fortsatt mener at oljen skal bli liggende på havbunnen. Statsminister Erna Solberg fulgte opp dagen etter med å etterlyse lederskap fra Støre i debatten om Lofoten, Vesterålen og Senja.
Jeg tviler på om Siv Jensen og Erna Solberg selv tror på at den slags angrep har noen virkning på Ap. De kaster dessuten med stein i eget glasshus. Etter tre år med regjeringsmakt har ikke Høyre og Frp kommet ett skritt nærmere boring Lofoten. Det gjør de heller ikke i neste stortingsperiode hvis de vil holde seg med en samarbeidsavtale med Venstre og KrF.
Ap-ledelsen lar seg selvfølgelig ikke presse av høyresiden til å svare før tida er inne. Velgerne har tid til å vente. Et foreløpig svar får de når programkomiteen legger fram forslaget til nytt partiprogram om en måned.
Etter det jeg forstår vil forslaget inneholde et nei til olje- og gassleting i Lofoten. De i Ap som vil lete etter olje og gass i dette mest fiskerike og sårbare området i Norskehavet, har tapt den kampen. Som et kompromiss kan det bli foreslått såkalt konsekvensutredning og informasjonsinnhenting av områder utenfor Vesterålen og Senja. Det vil i så fall være en bedre programformulering enn den nåværende om å konsekvensutrede hele området. Men det er langt fra sikkert at et kompromissforslag blir vedtatt på landsmøtet i april.
Det er riktig nok solid tradisjon i Ap for å samle seg om kompromisser når det er stor uenighet. Men det er ikke alltid mulig å bli enig når saken først er satt på spissen. Av og til, som i EU-saken, er svaret enten ja eller nei.
Ifølge meningsmålingene er 50 prosent i befolkningen mot oljeboring. Splittelsen går tvers igjennom Ap. Halvparten av fylkespartiene holder fast ved standpunktet om konsekvensutredning, som i praksis er en åpning for oljeboring. Den andre halvparten av fylkespartiene sier nei til det. Flere vurderer å skifte standpunkt fra ja til nei.
Konflikten mellom klimapolitikk og oljepolitikk har kommet i et annet lys etter Parisavtalen. Landene skal slite hardt for å nå togradersmålet. Helst burde temperaturstigningen ikke overstige 1,5 grader. Norge har allerede store problemer med å nå sine nasjonale klimamål. En åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja for oljevirksomhet, vil gjøre det enda vanskeligere å nå målet om et lavutslippssamfunn.
Nedbørs- og varmerekordene som ble satt globalt og lokalt i Norge i 2016, viser at klimaet er i endring. Forskerne fastslår at kloden varmes opp. I en slik situasjon vil det være hasardiøst og politisk meningsløst å åpne for oljeboring i verdens største og beste fiskefat utenfor Nordland og Troms. Det er også et spørsmål om det er økonomisk lønnsomt. Etterspørselen etter fossil energi vil garantert gå ned i årene framover. Å satse på mer oljeproduksjon i nord er som å bære havre til døende hest.
Jeg kunne hatt forståelse for oljefolkets engasjement hvis det hadde vært snakk om å stanse pågående oljevirksomhet og frata folk de oljejobbene de har. Landsdelen mister ikke en arbeidsplass. Folk beholder sitt enestående miljø og Nord-Norge unngår enda mer klimagassutslipp.
Oljeleting i nord har vært et stridstema siden 1970-tallet. Fem statsministre fra Ap (Bratteli, Nordli, Brundtland, Jagland, Stoltenberg) har latt være å åpne for oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Jonas Gahr Støre må ikke bli den første som gjør det.