Selv et svært kort møte med nobelprisvinneren Alice Munro for over 30 år siden etterlater noen klare erindringer. Ikke bare det brusende, mørke, krøllete håret, mens også den ujålete, lett selvironiske holdningen til det å være forfatter, gjorde inntrykk. I småbyen Wingham i Ontario der hun vokste opp, var et skrivende menneske mer eksotisk enn beundret. Interessen for litteratur var lik null. Den skal heller ikke være plagsomt sterk i den lille byen Clinton der hun bor i dag.
Kanskje det passer henne aldeles utmerket. Å være omgitt av stillhet og mangel på støyende beundring. I mange år skrev hun i tretimersøkter, i rommet mellom matlaging og barnepass, et ikke ukjent fenomen for skrivende kvinner. Hun skal selv ha uttalt at novelleformen falt henne naturlig, kanskje nettopp fordi tre timer krever en spesiell konsentrasjon og intensitet.
Det er lett å falle i tanker om Jane Austen som 150 år tidligere krevde en knirkende dør for å kunne utøve sin forfatterliv i skjul. Når døren knirket og noen kom, kunne hun hastig gjemme manus i skuffen. Alice Munro måtte nok ikke gjemme sin skrift, men det føles likevel beklemmende å høre om kvinnelige forfattere som måtte legge store begrensninger på utøvelsen av sitt talent.
Paradoksalt nok kan novellene hennes til tider ha romanens livsløp, slik det kan oppleves når man leser novellesamlingen «Tiggerpiken», som var den første boken av Alice Munro i norsk oversettelse. Og som var den direkte årsak til at hun befant seg i Oslo i februar i året 1982. Da håret hennes fortsatt var mørkt. I dag er Alice Munro 82 år og hvithåret, men den vennlige, kloke utstrålingen er den samme.
At stemmen Rose i «Tiggerpiken» har noen fellestrekk med sin forfatter, er ikke overraskende. Også hun en ung kvinne med talent, men med fattig bakgrunn. Faren til Alice Munro skal en periode ha drevet en revefarm, men måtte oppgi den. Det var ingen overflod i dette hjemmet, og kanskje ikke noen stor forståelse for en skrivende datter. Alice Munro fikk publisert sin første novelle som 18-åring, men skal aldri ha sagt høyt at hun ville bli forfatter. Først etter å ha utgitt flere bøker våget hun å si det høyt.
Det er noe forførende dagklart ved novellene til Alice Munro. Og samtidig noe uforutsigelig og hemmelig, som ofte er tilfellet med stor litteratur. Hun er en presis iakttaker, psykologisk skarp og har en helt spesiell evne til å male fram en atmosfære. Hun kan beskrive et kjøkken slik at vi lukter det, er det sagt om Munros sansevarhet for tingenes betydning.
Hun skriver så avslørende og samtidig så kjærlig omsorgsfullt om de elendige livene våre. Ingen storslåtte scenarier fyller sidene i hennes novellesamlinger. Derimot det søvnige, trivielle livet i noen småbyer i Ontario. Lett gjenkjennelig med sitt kontrollerende, halvreligiøse blikk på alt som tillot seg å være annerledes. Alice Munro skriver om barn og foreldre, om det vanskelige, stridbare forholdet mellom en mor og en datter, om tåpelige forelskelser, om affærer som ødelegger oss, om foreldre som forfølger oss selv etter at de er døde. Kort sagt, karakterene hennes har en plagsom likhet med de fleste av oss. Det store bakteppet er alltid der, det er annen verdenskrig, det er mellomkrigstida, det er kvinnefrigjøringen, men det hele bare som ramme om livet slik det utspilles på det mellommenneskelige plan..
Hun tegner opp tilsynelatende betydningsløse situasjoner og episoder, som likevel gir plutselige og skarpe glimt av forståelse, som avdekker og avslører. Og etter å ha lest novellene hennes sitter man alltid igjen med en slags uro. Hva skjedde egentlig?
En replikk falt, og noe ble forskjøvet, kanskje for alltid.
Det er kommet hele åtte novellesamlinger av Alice Munro i norsk oversettelse. Den siste, «Bare livet» kom i år, samtidig med at Alice Munro fikk Nobelprisen i litteratur. Av de fjorten novellene i denne samlingen har de fire siste alle sterke selvbiografiske trekk, og kan sånn sett sies å slutte en sirkel. De første novellene til Alice Munro var også sterkt preget av hennes egne erfaringer og opplevelser, uten å bli personlige eller private. Alice Munro har nemlig uttalt at hun med «Bare livet» har skrevet sine siste noveller.
Med Nobelprisen har hun satt punktum, og bevist at stor litteratur kan komme hvor som helst fra, også fra et kjøkken i en småby i Ontario.