For noen uker siden, kranglet norske politikere om vi skulle ta imot 0 flyktninger (hjelpe flytningene der de er) eller om vi skulle ta imot 10 000. I følge politikerne den gang, «hastet» med å fatte en beslutning – og Stortinget endte om med et kompromiss med at 8 000 flyktninger skulle få komme til Norge. De som «bjeffet» mest var Arild Hareide (Kristelig folkeparti) og Trines Schei Grande (Venstre), og den som hadde mest «hastverk» for å få fattet et vedtak – var Fremskrittspartiet slik jeg oppfattet det.
Når mennesker og dyr blir truet – enten det er sult, fra fangenskap, forfølgelse, lemlestelse eller død e.l, så ligger det generelt et overlevingsinstinkt i oss – om at vi flykter unna når det ikke er mulig å forsvare seg. Overlevelsesinstinktet er så sterkt, at man risikerer alt for å komme til et tryggere sted. For folk på flukt handler ikke dette om «et tall – men behov for beskyttelse og hjelp. Har politikerne glemt det?
Norge er et av verdens mest-krigende land. Vi har deltatt på Balkan, indirekte i Irak, i Afghanistan og Libya. Med andre ord, Norge som nasjon er sterke bidraytere i den flyktningestrømmen som er oppstått. På toppen av dette hadde vi en prest til statsminister (Kjell Magne Bondevik – Kristelig Folkeparti) som ikke evnet å innrømme (eller skjønte) at Norge var i krig engang – men som etter noen måneder klarte å definere seg frem til at Norge deltok i «krigslignende handlinger» etter massivt press. (Senere fikk ha jobb i et fredssenter på toppen av det hele).
Et hvert forstandig menneske, skjønner at det å operere med et flyktninger-tall, som skal få komme hit eller dit er bare tøv. Men det er vel en kyniske måte å forsøke å gå opp prosentpoeng eller to på gallupene?
De menneskene som føler seg truet – risikerer hva som helst for å komme i en trygg havn. De hiver seg om bord i mer eller mindre vrak av noen båter – overfylte sådan – med svært høy risiko for å møte drukningsdøden, nettopp i kampen og håpet om å kunne overleve.
I dette spillet dukker det i tillegg opp kyniske menneskesmuglere, kyniske private personer som spekulerer i flyktningmottak mv, og også noen politikere rundt i verden som bruker folk på flykt i et politisk spill/ makt spill.
Det siste nå i Norge er at politikerne forsøker å sette velferdssamfunnet opp mot flyktningene – i den forstand at hele vårt velferdssamfunn kan kollapse om vi ikke får stoppet flyktningestrømmen til Norge.
Hva med å begynne å stoppe norske (skatteflyktninger)? Hva med å stoppe ordninger som NUF (Norsk utenlandsk foretaksregister) hvor formålet er at enkeltforetak ikke skal betale skatt – bare melke det norske samfunnet. Hva med å slutte å gi 20 milliarder kroner i årlig skatte- og avgiftslettelse til i all hovedsak 1 % rikeste, hva med å lage effektive tiltak mot svart økonomi og arbeidsmiljøkriminalitet, hva med å legge bånd på utførsel av valuta – dvs stoppe fri flyt kapital (ofte til skatteparadiser/ økonomisk kriminalitet), hva med å kontrollere de internasjonale meglerhusene som har dukket opp som paddehatter i Norge – hvor jeg mistenker at formålet er skatteplanlegging/ skatteflukt osv osv osv for spekulanter. Hva med å stoppe norske velferdsprofittører – eller sette tak på deres profitt? Hva med de mange utenlandske virksomheter, som operer i Norge – begynner å betale skatt?
Nei – norske politikere mener visst at stopp av folk på flukt, gjelder bare de fattige og mest forsvarsløse?
Om dette stemmer, vet jeg ikke – men overhørte en påstand om at de 20 rikeste i Microsoft-konsernet har penger nok til mat for hele verdens befolkning i 20 år). Dette handler om fordelingspolitikk. Poenget er at det er politikerne som har ansvaret for verdens fordelingspolitikk – og den enorme skjevdelingen av verdens rikdom. Det er ingen andre enn politikerne som kan endre denne utviklingen. Det er denne skjevdelingen som nok er den største trusselen for finansieringen av velferdsordningene rundt om i verden.
Nå har (den tåpelig fastsatte) grensen på 8 000 flyktninger til Norge passert.
Statsminister Erna Solberg (Høyre), har snakket med sine europeiske kolleger – og fått beskjed å stille opp. Og av den grunn tar hun opp spørsmålet i offentligheten for å vise verden at hun er «handlekraftig» (slik hun omtaler seg selv).
Men så skjer det – nå «haster» det ikke lengre for Fremskrittspartiet med å finne løsninger på hvordan man skal møte flyktningestrømmen – i hvert fall ikke på samme måte som det gjorde da 0/ 10 000-tallet skulle fattes (og som endte med 8 000).
Mens flytningene strømmer inn i langt større antall enn de 8 000 – haster det ikke lengre for Fremskrittspartiet - verken med hvordan vi skal møte flyktningene, eller hvilke tiltak som skal settes inn nasjonalt og internasjonalt for å stoppe dette uføret som rammer så mange.
Nå er Fremskrittspartiets nye taktikk at demokratiet skal settes til side?
I NRK-programmet debatten den 05.11 kom det frem at det nye nå er at regjeringen har lagt frem et forslag (liste), så skal alle de andre partiene enten støtte eller forkaste (mindretalls)regjeringens forslag. Dvs at regjeringen avviser å samarbeide med de andre partiene og felles vedtak.
Imens står Knut Arild Hareide (Kristelig Folkeparti) å bjeffer på TV-skjermen, Siv Jensen står på sitt – partiene skal ikke «samarbeide» i et demokrati – de skal si enten ja eller nei til Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringens forslag. På toppen av alt - Fremskrittspartiet har ikke lengre hastverk for å fatte en beslutning – og ber om mer tid. Et parti med knapt 10 % oppslutning skal altså sette standard for saksbehandling i en stor internasjonal krevende sak?
Jona Gahr Støre (Arbeiderpartiet) forsøker å ansvarlig-gjøre statsminister Erna Solberg, om at det er hennes ansvar å finne en løsning i kraft av å være statsminister. I forhold til å svare på den problematikken står Erna Solberg i fjernsynsstudioet som «tause Birgitte» og smiler, og tar ikke det ansvaret, eller utfordringen. Hun lar de andre partiene krangle – og håper at eget parti for et prosentpoeng eller to med oppslutning. Det var jo gjennom slik taushet («handlekraft») Høyre vant fremgangen ved Stortingsvalget i 2013.
Odvar Nordli har helt rett – «store saker og små politikere går aldri godt i hop».