Kultur

Stopp den jævla kriginga – så enkel er løsninga på flyktningkatastrofen

Vi kan stoppe flyktningstrømmen, men da må vi endre vår egen politikk. For norsk krigføring er med og skaper flyktningkatastrofen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Flyktninger er det store temaet om dagen. Det har vært diskutert i flere år, ikke bare i Norge, men i hele Europa. Hvor mange skal vi ta imot? Hvordan kan vi hjelpe best? Skal vi i det hele tatt hjelpe?

Bildene har vært mange og sterke. En kamerakvinne som sparker unger, et druknet barn i vannkanten, titusenvis av mennesker som ønsker flyktningene velkommen og hjelper som de kan, høyreekstremister som syder av hat og politikere som trekker på skuldrene.

Mediedekningen har vært overfladisk og følelsesladd. At det spilles på følelser, er det ingenting galt med. Det er tross alt snakk om millioner av mennesker som flykter fra krig, undertrykkelse, nød og fattigdom. Men det mediene sier lite om, er hvorfor disse menneskene legger ut på en livsfarlig ferd til Europa. Denne unnlatelsen er ikke et resultat av uvitenhet, men av feighet og servilitet overfor makteliter, som selv har skapt flyktningkatastrofen med tiår med bomberegn over Midtøsten.

Jeg vil ikke ha flyktninger til Norge
I likhet med mange andre, vil jeg ikke ha flyktninger til Norge. Jeg vil faktisk ikke ha flyktninger i det hele tatt. Når de først er på flukt, skal vi selvfølgelig hjelpe. Norge må ta sin del av ansvaret, men vi plikter å se bortenfor denne symptombehandlingen. Skal vi virkelig utgjøre en forskjell, må vi få slutt på det som sender folk på flukt.

Jeg var nylig på Lesvos, den greske øya hvor over 1.000 flyktninger kommer i båter fra Tyrkia hver dag. Den klart største gruppen er syrere. På en like klar andreplass er afghanere. Oppholdet mitt på øya besto i hovedsak i å snakke med dem som hadde rømt fra sine hjemland og nå ønsket seg videre til trygghet og et verdig liv. Historiene var sterke. «Vi vil ikke til Europa», hørte jeg gang på gang. «Vi er glade i landet vårt. Bare stopp krigen, så drar vi tilbake dit vi kom fra.»

En afghaner hadde gått i flere uker gjennom Iran. «Jeg er dataingeniør, men Taliban ville drepe meg om jeg jobbet for myndighetene eller barberte meg. Det er et helvete der, jeg lover deg», kunne han fortelle. «Jeg liker å danse, jeg liker å drikke. Jeg vil bare ha friheten min». Kompisen hans kunne ikke engelsk, men han hadde noe å vise. Flere hull i magen laget av kuler med avsender Taliban.

Syrerne fortalte historier om bombing og utrygghet, om krig og elendighet. Det er forskjell på flyktninger. Noen hadde ikke en gang sko på beina da de ankom stranda, og hadde satt seg selv og familien i gjeld for å finansiere turen. Andre, dog langt færre, kom fra velhavende familier og hadde flydd til Tyrkia for så å ta seg videre. Og bare så det er sagt, også rike folk er flyktninger, og at de ikke vil bli i Tyrkia eller andre naboland, hvor de er frarøvet det meste de har av rettigheter, er fullt forståelig og gjør dem ikke til mindre flyktninger. En nappet meg forsiktig i skjorta mens han sa noen ord på dårlig engelsk. Siden min arabisk er enda dårligere ble det mest peking. Han sa han var fra Aleppo, tok opp mobilen og viste meg en video av byen. Jeg vet ikke hvor lang den var, men den virket endeløs. En drone fløy over byen og viste kilometer med ruiner. «My city», sa han og så opp på meg med desperasjon i blikket.

«Krigen mot terror» starten på en flyktningbølge
Vi vet det er krig i Syria, at IS herjer og at de har en fæl diktator som slipper tønnebomber. Dette gir mange grunner til å flykte landet, men historien er langt fra fullkommen. Skal man se på hva man kan gjøre for å løse et problem, bør man også se at Norge, NATO og andre allianser har et stort ansvar.

Afghanere jeg møtte var, som sagt, på flukt fra Taliban. Vår fremste allierte skapte dette monsteret på 1980-tallet, da de skulle bekjempe Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan. Primærmålet ble oppnådd, men afghanske mujahedin som ble sponset og løftet opp av USA beit seg fast, dannet etter hvert Taliban og tok over landet. Etter angrepet 11. september 2001 gikk USA til krig mot Afghanistan. Norge heiv seg med ikke lenger etter og nå, snart 14 år etter vi starta, pågår krigen fremdeles.

USAs svar på angrepet på Pentagon og terrorangrepet mot World Trade Center har blitt skjebnesvangert for Midtøsten og omland. Godt over en millioner mennesker har mistet livet som følge av krigene.

Venner blir til fiender, men krigen fortsetter
Vi tar et lite steg tilbake: I 1980 ble Saddam Hussein gjort til æresborger av Detroit. I 1983 reiste USAs spesialutsending til Midtøsten, Ronald Rumsfeld, til Bagdad hvor han kameratslig og smilende tok den irakiske diktatoren i handa. President i USA var Ronald Reagan, og visepresidenten het George Bush senior. Dette var midt under krigen som Husseins Irak hadde startet mot Iran. USA tok side og forsynte Hussein styrker med våpen, milliarder i økonomisk bistand, etterretningsinformasjon, logistikk og våpenkomponenter. Krigen varte i åtte år og tok livet av over en million mennesker, men USA opprettholdt støtten. De tok riktignok offentlig avstand fra gassangrepene mot den kurdiske byen Halabja hvor opptil 5.000 mennesker ble drept i en grufull massakre.

USA og Hussein ble uvenner da Irak gikk inn i Kuwait, og USA invaderte Irak. Etter den første gulfkrigen fulgte USA opp med stadige bombetokt og en omfattende handelsembargo mot Irak. Madeleine Albright var utenriksminister under Bill Clinton og ble spurt om hva hun syntes om at 500.000 irakiske barn hadde mistet livet på grunn av sanksjonene. «Vi mener prisen er verdt det«, svarte hun tørt.

Den oppdiktede historien om masseødeleggelsesvåpen var løgnen supermakten brukte for å overbevise egne innbyggere og verden om at invasjonen og fullskalakrigen i 2003 var nødvendig. Det var imidlertid ingen med innsikt og kritisk sans som kunne tro på sludderet man ble servert. Likevel valgte regjeringen Bondevik ll, bestående av Krf, Høyre og Venstre å sende et norsk militærbidrag for å bidra til blodbadet.

Hvis krigen ikke funker så kriger vi mer
Al Qaida slo rot i Irak og IS ble til og kunne vokse i styrke under krigs- og kaostilstanden invasjonen skapte. Med sekterismen som okkupasjonsmaktene hadde gjort sitt for å forsterke i begge de to landene, kom også den sekteriske volden. Både Afghanistan og Irak er i krigssituasjoner ingen ser en snarlig ende på.

Mens disse to katastrofale eksemplene på vestlig krigføring fremdeles krevde menneskeliv hver eneste dag, bestemte Norge og en rekke andre NATO-land, med noen andre på slep, å bombe Libya. FN-resolusjonen som lå til grunn for angrepskrigen sa at «alle nødvendige midler» kunne tas i bruk, men kun av hensyn til sivile. Mandatet, gitt av FNs sikkerhetsråd, ble brutt fra første bombe ble sluppet.

Angrepskoalisjonen, med Norge i spissen, bombet sykehus, boligområder, en TV-stasjon, telemaster og Gaddafis hjem. Vi opererte som luftvåpenet til islamistiske militser. Og på tross av at statsminister Jens Stoltenberg løgnaktig lovte det motsatte, var målet å fjerne Muammar Gaddafi fra makten. Bombinga fra de utenlandske maktene fortsatte til Gaddafi trygt var fjerna som statsleder for Libya. Våre allierte, de libyske opprørsstyrkene på bakken, arresterte Gaddafi i oktober. De voldtok ham med en kniv og mishandlet ham til døde.

Gaddafi var en tyrann. Han hadde selv mange liv på samvittigheten, og menneskerettigheter var for ham ikke annet enn et plagsomt ord. Likevel mente FN at Libya var det beste landet i Afrika å bo i. Etter at Norge med venner hadde bomba landet sønder og sammen har det vært i en konstant kaostilstand. Militærkupp eller forsøk på sådan er en nærmest dagligdags hendelse, sentralregjeringa har ikke på langt nær kontrollen og en borgerkrig har brutt ut. Libya har blitt et arnested for terrorisme og et fristed for IS. Krigen i Libya spredte seg også til naboland.

LES OGSÅ: Våre venner de islamistiske fundamentalistene

Hjelper IS og bomber IS
Sekterismen i Irak har ført til at politikk, militær kamp og terrorisme i stor grad føres på etnisk-religiøse skillelinjer – også fra sentralregjeringa. Den domineres nå av sjiagrupperinger med det iranske regimet som nær venn. Det er for tiden vanskelig, om ikke umulig, å skille mellom i regjeringsstyrkene i landet og sjiamilitsene som får statsstøtte. Det begås grufulle overgrep fra disse mot sivilbefolkningen, og særlig går dette ut over sunnimuslimer.

At IS ble ønsket velkommen av en del av sivilbefolkningen i det krigsherjede Irak er en konsekvens av politikken fra det gjennomkorrupte Bagdad, at denne faktisk ikke har gitt noe bedre enn det IS har å tilby. Norge, sammen med en rekke andre land, har på ny opprettet et militært nærvær i Irak, hvor vi skal trene opp styrkene som begår grove krigsforbrytelser, noe menneskerettighetsorganisasjoner har rapportert. Skulle man ikke tro dem, fins det flere militser som legger ut bilder av drap, lemlesting og skryt av henrettelser på sosiale medier.

Hånd i hånd med Norges opptrening av irakiske styrker, skal også Saudi-Arabia trene opp «moderate» opposisjonsstyrker i Syria. I tillegg skal både Syria og Irak bombes enda mer, etter sigende for å stoppe IS. Vi trener altså opp brutale islamistiske militser for å bekjempe en brutal islamistisk milits, og samarbeider med den mest undertrykkende islamistiske staten i verden. Saudi-Arabia bomber i tillegg Jemen sønder og sammen for øyeblikket. Der vil de ha gjeninnsatt sin diktator. Finansiering til IS har tidligere kommet fra Saudi-Arabia, som Norge selger militært materiell til.

Tyrkia med på leken
En annen alliert, det stadig mer undertrykkende Tyrkia, spiller også en viktig rolle. Internt sliter Tayyip Erdogan med å få etablert det perfekte diktatur og har startet noe som ligner en borgerkrig mot kurdiske områder. Dette fordi venstrepartiet HDP, med sterke bånd til den kurdiske bevegelsen, vant for mange stemmer ved forrige valg. Erdogan bruker et av de vanligste autoritære triksene når man skal frata folk rettigheter, å skylde på terrorister og terrortrussel (dette burde vi være kjent med også i Norge nå).

Tyrkia har i lengre tid hjulpet IS ved å la dem få fritt spillerom i eget land og til å bruke grensene mot Irak og Syria til å frakte styrker og forsyninger. Som om ikke dette var nok har de også tatt krigen ut av Tyrkia og bomber kurdiske styrker, de som utgjør fronten i kampen mot IS. I Rojava, i kurdiske områder av Syria, finner man noen av de mest spennende demokrati- og frigjøringsbevegelsene i verden i dag. De forsøkes knust med våpenmakt av et NATO-land i samarbeid med IS. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, har gitt godkjenning til dette.

Norges fremste allierte i regionen, Israel, har gjort store bidrag til å sende folk på flukt, men har selv stengt grensene for dem som nå flykter. USAs dronebombing av Pakistan, Somalia og Jemen har også gjort vondt verre.

LES OGSÅ: Kurdernes kamp og dagens situasjon – under angrep fra IS og Tyrkia

Vi må holde våre egne til ansvar
Alt er naturligvis ikke vår og våre alliertes feil, men om vi skal ha en meningsfylt diskusjon om flyktningkatastrofen, må vi se hva vi kan gjøre med den her og nå og hva vi kan gjøre for å forhindre at noe lignende skjer igjen.

Norges allierte har gitt støtte til ytterliggående islamister i Syria, som seinere har blitt en del av IS. Man sto lenge på det absolutte kravet om at Assad må gå, men ignorerte, ifølge nobelprisvinner Marti Ahtisaari, et russisk tilbud som kunne fjerna Assad fra makta. Det har heller ikke vært noen vilje til å stoppe innføringen av våpen til Syria, og konflikten er dermed sikret sin mest grunnleggende nødvendighet for at massedrapene skal fortsette og enda flere skal jages fra sine hjem.

Krigene skaper ikke bare millioner av drepte og enda flere flyktninger. De skaper land i ruiner, de skaper sønderrevne familier, de skaper økonomier i krise. Menneskene som blir igjen fratas sine muligheter og framtidshåp. Retten til utdanning, helsestell, mat, jobb og tak over hodet forsvinner samtidig som bombene knuser bein, bygninger og byer. Å søke menneskeverd og muligheter for seg og sine, kan ikke fordømmes. Migrasjon har foregått gjennom hele menneskehetens historie (nordmenn er ikke et unntak i så måte, heller tvert imot) og kommer ikke til å stoppe.

Å ha en debatt om flyktningstrømmen uten en omfattende diskusjon om vår egen rolle når det kommer til å bombe land etter land og slik skape realitetene disse menneskene flykter fra, er fordummende. Man kan kanskje skylde på uvitenhet i enkelttilfeller, men når det kommer til Norges ledende politikere og Norges største mediehus har det med andre ting å gjøre. Det er feighet, mangel på ansvar for den politikken man selv har fremmet og gjennomført, servilitet overfor større makter enn seg selv. Det er faktisk å føre sitt publikum og sine velgere bak lyset.

Vi samler oss for flyktninger, la oss samle oss mot krig
Avgjørelsen om å gå til krig mot Libya ble tatt uten debatt, uten avstemning i Stortinget. Om Norge skal dra til et annet land med død og ødeleggelse i bagasjen er ikke noe landets politikere synes må diskuteres. Hadde man hatt en seriøs debatt hvor konsekvensene av krigen og alliansens faktiske grunner til å gå til krig hadde blitt belyst er det vanskelig å se for seg at motstanden ikke hadde økt.

Med dette i bakhodet, er det ikke overraskende at politikere og medier omtaler flyktningkatastrofen som om det var en uunngåelig naturkatastrofe. Men den er først og fremst et resultat av kriger vi selv og våre allierte deltar i. Det åpenbare og såre enkle tiltaket, å stoppe den jævla kriginga, vil være det aller største bidraget vi kan gi. Det ble stor oppstandelse da det viste seg at en 13 år gammel syrisk flyktning hadde skjønt denne enkle sammenhengen. Heldigvis har også det britiske Labour valgt en leder som er like klok.

Det er vakkert å se så mange folk delta for å hjelpe flyktninger og ønske dem velkommen. Klarer vi å se sammenhengen elitene i media og politikk ønsker fortiet, blir vi enda flere ved neste antikrigsdemonstrasjon. Slik kan vi tvinge fram endringer som kommer vanlige folk til gode.

Teksten ble først publisert på Radikal Portal: http://radikalportal.no/2015/09/20/stopp-den-jaevla-kriginga-sa-enkel-er-losninga-pa-flyktningkatastrofen/

Mer fra: Kultur