Stolthet og fordom i vår tid

Det som gjør Jane Austen til en av de fremste forfatterne de siste 200 årene, er harselasen med dobbeltmoral, forfengelighet og sosietetsnormer.

Innlegget er skrevet sammen med Silje Nes Skrede, litteraturviter, NTNU.

I år er det 200 år siden «Pride and Prejudice» (Stolthet og fordom), Jane Austens kanskje mest kjente roman, ble utgitt. Den nyeste adaptasjonen av denne boken viser i hvor stor grad de problemene Austen skriver om fortsatt er aktuelle i dag. «The Lizzie Bennet Diaries» utspiller seg på YouTube, Twitter og andre sosiale medier og er satt i vår tids USA, hvor store økonomiske forskjeller og seksuell dobbeltmoral fortsatt gjør seg gjeldende.

Diaries skiller seg primært fra tidligere adaptasjoner i måten den kombinerer video, tekst og fotografier gjennom en rekke sosiale medieplattformer for å fortelle historien i sanntid. Adaptasjonen er myntet på publikum som er komfortable med sosiale medier, men baserer seg også i stor grad på kjennskap til Austens tekst. Utgangspunktet er kommunikasjonsstudenten Lizzie Bennets Youtube-kanal, hvor hun to ganger i uken i over et år publiserer en såkalt vlog (videoblogg). Prosjektet bruker også andre sosiale plattformer som Tumblr, Facebook, Google+. I tillegg har de fleste karakterene Twitter-kontoer, hvor deler av handlingen i Youtube-videoene foregripes og diskuteres. Etter hvert som historien utvikler seg dukker det imidlertid opp flere Youtube-kanaler fra andre karakterer: primært Lizzies søster Lydia, men også Lizzies beste venn Charlotte, hennes søster Maria og Darcys søster Georgiana. Selv om mannlige karakterer kommer til orde i noen av videoene, er det verdt å merke seg at i Austens ånd er det de kvinnelige karakterenes perspektiver som er dominerende.

Det er ofte kjærlighetshistorien mellom Lizzie og Darcy som har fått mest oppmerksomhet både blant lesere og i adaptasjoner. Det som gjør Austen til en av de fremste forfatterne de siste 200 årene er imidlertid den skarpe sosiale satiren som gjennomsyrer hennes verk. Hun harselerer med sin tids dobbeltmoral, forfengelighet og sosietetsnormer. Dette videreføres i Diaries: Lizzie som primærforteller kombinerer karakterens fordommer og det satiriske blikket til Austens forteller. Et gjennomgående trekk i så måte er bruken av kostymer til å fremstille karakterer som ikke er til stede: Darcy dukker for eksempel ikke opp i videoene før i episode 59 av 100. Før den tid fremstilles han utelukkende gjennom Lizzie og andre karakterer i kostyme, meget subjektivt og karikert. Kontrasten når Darcy dukker opp i andre halvdel av serien understreker det begrensede i Lizzies perspektiv, og avslører hvordan Lizzies presentasjon var preget av fordommer.

Austens tekst handler om å lære å tenke på nytt, å stille spørsmål ved de tankestrukturene man har gått seg fast i. Dette er et viktig poeng i Diaries, også på et metanivå: Ved å peke på hvordan vårt samfunn opprettholder problematiske holdninger, oppfordrer den oss til å endre dem. En av de mest vellykkede sidene ved Diaries er at serien bevarer og oppdaterer situasjoner slik at de heller enn å representere utdaterte normer kan peke på tilsvarende holdninger i vårt samfunn. Fremstillingen av Lizzies yngre søster Lydia illustrerer hvordan den seksuelle dobbeltmoralen Austen kritiserte for 200 år siden fortsatt gjør seg gjeldende.

I boken rømmer Lydia til London med lømmelen Wickham, en skandale som er en alvorlig trussel ikke bare mot hennes eget rykte, men også søstrenes, og som truer med å ødelegge alt håp om gode giftermål og fremtidig økonomisk stabilitet. Historien er imidlertid også et av de tydeligste tilfellene av Austens samfunnskritikk i det at den avslører den seksualmoralske dobbeltstandarden: Til tross for at de bor sammen, vil ikke Wickham gifte seg med Lydia fordi han fortsatt har håp om å gifte seg til en formue; hans rykte forblir altså relativt upåvirket. Det er imidlertid ikke lenger noen stor skandale å leve ugift med en mann i London.

I Diaries blir oppholdet i London derfor erstattet av trusselen om å legge ut en sexvideo på nett, en mer gjenkjennelig skandale for et moderne publikum. Gjennom denne oppdateringen demonstrerer serien samtidig at Austens tekst fortsatt i høyeste grad er relevant: Den grunnleggende kritikken av forskjellen på hvordan Lydias og Wickhams situasjoner blir betraktet, er fortsatt gyldig. Mens Wickham kan fortsette livet sitt uanfektet, møter Lydia et internalisert sosialt stigma som sier at kvinners seksualitet er skamfull og holdninger som sier at hvis kvinner er seksuelt tilgjengelige bærer de en del av ansvaret dersom de blir utnyttet.

Kritikken av den seksuelle dobbeltstandarden finnes i Austens tekst, og strukturen er gjenkjennelig i for eksempel den siste tidens oppstyr rundt Miley Cyrus (og mangelen på oppstyr rundt Robin Thicke). Diaries tar kritikken et skritt lengre ved å knytte den til såkalt «victim-blaming», hvor ansvaret for seksuelle overgrep tilskrives offerets oppførsel, klesdrakt eller seksualhistorie.

Mens Austens romaner ender med ekteskap som representerer økonomisk og sosial trygghet, er det karriere og personlig utvikling som skaper den lykkelige slutten i Diaries: Darcy er fortsatt rik, men Lizzie takker nei til jobbtilbudet fra hans firma for å starte sitt eget selskap basert på sine egne ideer; Darcys venn, Bing Lee, som har et forhold til Lizzies søster Jane, er den som må følge etter når Jane får drømmejobben i New York. Diaries har dermed satt Austens heltinner fri fra avhengigheten av et godt giftermål; økonomisk sikkerhet er skilt fra romantikken; Lydia slipper å gifte seg med Wickham. Ved å vise at man kan oppdatere og likevel troverdig beholde strukturene, demonstrerer imidlertid serien at vi ikke helt har lagt bak oss behovet for Austens skarpe blikk.