Stoltenbergs asylfrykt

Det er ikke grunnlag for å påstå at det å gjøre noe for asylbarna medfører høyere asylankomster.

Stoltenberg advarer mot økte asylankomster hvis man gjør noe for de lengeværende asylbarna. Det finnes ingen empiri som medfører at uttalelsene har rot i virkeligheten. Erfaringene fra Norge viser tvert imot at det å gi tillatelse til barna som har vært her lengst og slått rot her, ikke medfører høyere asylankomster. Det samme viser erfaringene fra Europa.

I 2004 gjennomførte norske myndigheter et amnesti med en midlertidig forskrift som medførte at de lengeværende barna som hadde tre år botid eller lengre tid på asylmottak, fikk lov til å bli i Norge. De to årene etter - 2005 og 2006 - hadde de laveste asylankomsttallene til Norge på 2000-tallet, det kom da henholdsvis 5.402 og 5.320 asylsøkere. Dette viser at det ikke er grunnlag for å påstå at det å gjøre noe for barna medfører høyere asylankomster.

Når det gjelder økningen i asylankomster i 2008 og 2009 så har dette hovedsakelig andre årsaker enn oppmyking av regelverket overfor asylbarna, blant annet at Sverige hadde endret sin praksis overfor irakere. De som kom var heller ikke hovedsakelig barnefamilier, men mennesker på flukt, oftest enslige, fra land som Afghanistan, Somalia, Eritrea, Irak og Iran. Land hvor svært mange har et reelt beskyttelsesbehov.

Også tidligere år har det kommet mange asylsøkere til Norge uavhengig av endring av praksis, for eksempel kom det 17.480 asylsøkere i 2002. Det var i forkant av 2002 ingen oppmyking av praksis eller ordninger for barn som skulle tilsi denne økningen.

Albert Kraler er en av forskerne som var ansvarlige for rapporten «Regularisations in the European Union.» Den ble utgitt i 2008 av The International Centre for Migration Policy Development (ICMPD), som holder til i Wien, og er eid av 12 EU-land i fellesskap. Rapporten ble utarbeidet på bestilling fra EUs justisdirektorat. Kraler slår fast at de ikke har kunnet registrere noe mønster med økt tilstrømning i etterkant av regulariseringsordninger. Kraler mente at en mulig årsak til at slike ordninger ikke har den forventede pull-effekten, er at asylsøkere ikke planlegger framtida på denne måten: Flykter man fra krig eller diktatur, forventer man opphold, man planlegger ikke for muligheten for avslag og hva som da kan skje mange år senere. Han gjentok dette i like tydelige ordelag da han var i Norge i oktober 2011, på en konferanse om papirløse arrangert av Justisdepartementet, UDI og Institutt for samfunnsforskning.

Det er også blitt forsket på asylankomstene i Norge, i rapporten «Why Norway» av Jan-Paul Brekke og Monica Five Aarset. (ISF Rapport (2009:012). Der blir det blant annet pekt på at to av gruppene (Afghanistan og Somalia) som kom til Norge i 2008, også økte sterkt ellers i Europa. Når det gjaldt Irak, ble det vist til innstramninger overfor irakiske asylsøkere i Sverige.

Også Regjeringen viste i 2008 til at forskjellene mellom landenes asylpolitikk synes å ha stor innvirkning og henviste særskilt til forhold i sammenlignbare land som Sverige. Det er altså ikke grunnlag for å si at det å finne løsninger for de lengeværende asylbarna medfører noen fare for økte asylankomster til Norge.

Det er videre viktig å presisere i denne debatten at det ikke er snakk om å reformere asylsystemet, men kun å sørge for at de barna det gjelder, får oppfylt noen av sine mest fundamentale rettigheter. Retten til ei framtid. Og sikre at forvaltningspraksis samsvarer med lovgivers intensjon som var følgende: «Barnas tilknytning skal tillegges vekt, mens innvandringspolitiske kan tillegges vekt».

Det bes derfor om at dette slås fast i forskrifts form og at det samtidig må settes en grense på hvor lenge barn kan leve i en slik limbo-situasjon. Barna har ikke valgt sin skjebne, de blir ofre for foreldrenes vurderinger og valg og myndighetenes politikk. Regjeringen må nå i anstendighetens navn få på plass en løsning for barna det gjelder.