En formiddag i januar var jeg og en venn på befaring på Ullevål sykehus. Ved hovedinngangen ble vi møtt av beholdere for avfall og sigaretter, i vindfanget henslengte rullestoler og innenfor døren en inneklemt resepsjon, mottakende plassert bankautomat og innenfor, et vestibyle-rom innredet og duftende som en stor-kiosk. Det er pengene våre som får oppmerksomhet, ikke det innledende behov i første rom på vandringen for å besøke den syke. Innenfor storkiosken, etter passering av trallene for varelevering til stor-kiosken, kommer vi inn i sykehusets infrastruktur av korridorer.
Opplevelsen i korridorene er muligheten for å kunne gå innendørs mellom atskilte bygninger.
I en korridor blir mulighets-opplevelsen forstyrret av en uventet opplysning. Tekniske bokstaver malt direkte på en vegg opplyser: Stille rom.
Rommet er knøtt lite og er ment for pårørende og pasienter. Innredet med små benker festet til veggen og dekorert med en kunstnerisk utsmykking. Men hva det er, er vanskelig å si. Det er vanskelig å si hvilken kvalitet den tilfører rommet. Gyselige farger på en utsmykking som også er ment å assessoere noe sakralt ved siden av holderen for telys som kan tennes av den besøkende. Dagligdagse klisjeuttrykk som med respektløs omtanke tilbys støyende i et lite rom. Som å slå på TVen når noe er vanskelig.
Det stille rom gir heller ikke særlig romslighet til de som bruker det. På ca 10 kvm skal pårørende og pasienter finne ro og føle på sitt sanne jeg, men den manglende romsligheten på dette lille arealet er ikke særlig hjelpende for plass til stillhet imøte med stor lidelse og sorg.
Vi mennesker har alle behov for å kjenne på stillheten. Både objektivt og subjektivt. Vi snakker om den, vi ser den, vi kjenner den og vi leser om den. Men hva skal til for at mennesket kan finne den i et lukket rom? Det er det ingen fasitsvar på. Men vi kan begynne med å stille oss selv et spørsmål om hvordan vi vil føle oss når vi har behov og muligheten tilå kjenne på stillheten.
Stillhet i vår tid, hastighetens tid, er ofte omtalt i filosofiske tekster og også i enklere spalter. Ikke minst bøker. Erling Kagge har gitt ut en bok, og det finnes utallig mange bøker i bokhyllen om alternativer og psykologi om temaet. Men er stillhet det eneste mennesket tenker på når de skal søke den?
Romslighet er noe av menneskets største behov for å føle seg tilstrekkelig i modus til møte med stillhet. Det andre er sinnsstemning og ro. Det tredje er visuell tiltrekkning vil jeg påstå. Elementer som ikke passer inn i et rom, slik det gjør på det stille rom på Ullevål sykehus, bidrar til at man ikke finner seg i samspill med rommet og sin egen stillhet. Innredning av rommet er ikke særlig grundigvurdert og mangler en slags “zen” dekorering som man kan finne i minimalistiske og rene arkitektbygg. Da vi tittet inn på rommet så vi at noen hadde slengt fra seg plagg der. Et hint om at man ikke tar rommet på alvor. Et rom som ikke møter mennesket med den respekt det fortjener i en vansklig stund..
En grundigere analyse av pårørende og pasienters behov for stillhet må man gjøre før man fører dem inn i noe som ikke legger til rette for stillhet. Romslighet og innredning er nevnt, men jeg vil også nevne at diskresjon er like viktig. Er romplasseringen grundig gjennomtenkt? Det “Stille rom” er plassert med inngang direkte fra en kontinuerlig brukt korridor. Hvem som helst kan få med seg hvem som går inn og ut av rommet, og hva det brukes til. Kanskje skulle rommet vært plassert mer diskret?. Mennesker i en sårbar og vanskelig situasjon kan trenge diskresjon for å føle at de har verdi og blir ivaretatt slik at deres private vanskeligheter forblir private og ikke offentlige.
En annen viktig ting å merke seg når man reflekterer over et slik rom, som det “stille rom” er renslighet. Rommet blir også brukt som et bønnerom av religiøse. Renslighet spiller en viktig rolle i mange religioner. Det “Stille rom” på Ullevål kunne ordenlig rengjort. Jeg nevnte også at en genser lå henslengt på gulvet i det lille rommet. Den ville ikke ikke blitt liggende i et rom med karakter av kapell.
Det stille rom var taust, men med påtrengende tomhet. Her var det mulig å føle seg fortapt og uten kontakt med omgivende mening. Rommet har vært der i mange år og reiser spørsmålet: “Hva er et menneske”.