«Folk som ikke gidder å sette seg det minste inn i politikk, bør heller ikke stemme». Nei, det er ikke en spøk. Det er starten på et dypt alvorlig innlegg fra den konservative bloggeren Jan Arild Snoen.
For å underbygge den absurde påstanden, legger Snoen tre argumenter på bordet: For det første at «det at din stemme kan være avgjørende er nemlig en seiglivet myte». For det andre at «dersom du ikke gidder å bruke noe særlig tid på å sette deg inn i hva partiene står for, og for eksempel kan oppgi minst tre gode grunner til å stemme på et bestemt parti, synes jeg at du bør la være. Et tilfeldig og uinformert valg er verre enn ingenting». Og for det tredje: «Vi stemmer for å føle oss vel og for å markere tilhørighet».
Til dette er det tre ting å si: Feil, feil og feil. I utgangspunktet kunne det kanskje vært fristende å forbigå et temmelig svakt blogginnlegg på Minervas nettsider i taushet. Men Snoen er ikke alene. Argumentene han bruker dukker stadig vekk opp i samtaler før valgene. Mange av dem som ikke stemmer, forteller at grunnen er at de ikke har nok greie på politikk. At én stemme kan avgjøre, er ikke en seiglivet myte. Det er fakta. Argumentet er så tullete at det er vanskelig å motsi det uten å henfalle til banal barneskolepludring. Men det er altså slik at ved et demokratisk valg teller alle stemmer. Greia med valg er faktisk at det nettopp er stemmene som avgjør hvem som blir valgt. Dette kaller vi demokrati.
Helt reelt finnes det eksempler på at svært få stemmer har hatt voldsom betydning. Ved forrige lokalvalg ble ordførervalget i Ski kommune avgjort med mindre enn én stemme. Etter femte runde med fintelling av slengere og kumuleringer, ble det klart at høyresiden vant ordførerkampen med en halv stemmes overvekt, fordi en listekandidat fra Frp hadde fått nok personstemmer til at flertallet tippet over. I 2005 slo Sp-leder Åslaug Haga ut KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland ved stortingsvalget. Resultatet førte til at Hauglands politiske karriere var over. Marginen var på 116 stemmer. Ved stortingsvalget i 2009 manglet Venstre 3173 stemmer på landsbasis på å passere sperregrensa på fire prosent. Partilederen, Lars Sponheim, manglet 338 stemmer på å ta et direktemandat i hjemfylket. Sponheim trakk seg som partileder på valgnatta. Venstre satt igjen med to representanter på Stortinget.
På den annen side: I Oslo frykter venstresiden at lav deltakelse øst i byen kan føre til at makta glipper. I vest står høyresiden sterkt og valgdeltakelsen er høy. I øst står venstresiden sterkt, og valgdeltakelsen er lav. En fersk rapport fra SSB-forskeren Øyvin Kleven tyder likevel, noe overraskende, på at valgdeltakelsen ikke har så dramatiske utslag som man har trodd tidligere. Ved helt lik deltakelse i alle bydeler vil Ap gå litt fram og Høyre litt tilbake. Men neppe nok til at det vil bety noe for utfallet. Det er et interessant funn, men konklusjonen bør ikke være at man da like gjerne kan la være å stemme siden det sikkert ikke betyr noe likevel. Valget i Oslo blir en thriller. Og igjen: Det avgjøres altså av stemmene til velgerne. Tenk det.
Ideen om at folk som ikke er smarte eller opplyste nok bør holde seg hjemme, er helt fantastisk elitistisk. En opplyst og engasjert befolkning er selvsagt alltid et gode. Men i et ekte demokrati finnes det ikke a- og b-stemmer. Om du velger et parti fordi du synes partilederen er flink, fordi de går til valg på en enkeltsak som er viktig for deg, fordi du har lyst til å gi regjeringen en på trynet, fordi du identifiserer deg med partiets identitet eller fordi du bare var litt gretten den dagen, spiller ingen rolle. At noen ender opp med å ta et uinformert valg, er ingen trussel mot demokratiet. Å innbille folk at de ikke er smarte nok til å være verdige velgere, derimot, er en farlig vei å slå inn på. Politikk er ikke noe komplisert og vanskelig som bare de spesielt engasjerte og opplyste forstår seg på. Det er ekskluderende og grunnleggende antidemokratisk å hevde noe slikt. I boka «Avistegninger» sier Dagsavisens tegner Siri Dokken det slik: «Folk sier at de ikke er opptatt av politikk. Det er absurd! Politikk er menneskeliv satt i system, det påvirker alt vi driver med». Verre er det ikke.
I forbindelse med kirkevalget har Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband argumentert på lignende vis. Han synes det er flott med lav valgdeltakelse. De som ikke tror nok på Gud, eller som ikke bryr seg om teologiske argumenter, kan like gjerne holde seg hjemme. Ottesen liker ikke at det mobiliseres for en åpen folkekirke. «Bibelen skal avgjøre hva en kirke lærer, ikke folkeflertallet,» skriver han. Men det kunne jo tenkes at de kirkevelgerne som stemmer for en annen holdning til homofili, for eksempel, lar være å oppsøke dagens gudshus fordi de ikke føler seg velkomne der. Og at de vil bli mer engasjerte medlemmer den dagen de kan gå til en kirke som ser dem som fullverdige mennesker. Bare en tanke.
Det kunne være fristende å si at om noen skulle holde seg hjemme, bør det være hvite menn i 40- og 50-årsalderen. Folk som Snoen (51) og Ottosen (44) har nok makt som det er ellers i året, og kan godt slippe andre til på denne ene, spesielle dagen da også de dumme og vantro har noe de skulle sagt. Men slik er det selvsagt ikke. Alle har den samme retten til å stemme. Også elitistiske, middelaldrende menn. Godt valg.