Statsminister, hent barna hjem nå!

Det kan ikke bli stående i historiebøkene at vi sviktet noen av de mest hjelpeløse norske barna i vår tid.

Det har vært et økende krav om å hente hjem de norske barna som lever som fanger av sine foreldres grusomme valg. Det som mangler, er at statsminister Erna Solberg gir beskjed til myndighetsapparatet om å avklare hva som er mulig for å hjelpe barna, og gjøre alt i sin makt for å få det til.

Dette er en slik sak det ikke burde være mulig å gjøre feil. Politikere fatter mange beslutninger som i ettertid ikke huskes, eller som bare huskes som del av en bredere retning. Hvordan vi behandlet de norske barna som sto hjelpeløse igjen i en situasjon hvor krigen mot Den islamske staten endelig er vunnet, og vi er på seierherrenes side med maktmidlene til vår disposisjon, vil derimot gå inn i historiebøkene. Jeg tviler på at historiebøkene vil tale saken til dem som argumenterer imot å hjelpe. Historien vil gjengi konsekvensene av at vi eventuelt sviktet, ikke argumentene for å svikte.

Det hjelper imidlertid barna lite nå. Det er de kommende månedene og årene som vil avgjøre om de skal leve eller dø, og det er nå de får arrene som vil prege dem for livet hvis de overlever leirene.

Hva er egentlig meningen med de midler statsmakten har til sin disposisjon hvis man ikke bruker dem i tilfeller som dette? Hva er meningen med et land og en stat, hvis det ikke er å hjelpe når noen av oss er på vårt mest sårbare og hjelpeløse? Alle forstår at det vil være krevende saker blant dem. Det er mulig ikke alle kan hjelpes. Men det er ingen unnskyldning for ikke å hjelpe dem vi kan.

Synet om at mødrene må signere fra seg egne barn risikerer likeledes å gå inn i historiebøkene med hele den klangen av ubarmhjertighet som det fortjener. Det er ingen grunn til sympati med kvinnene som har sluttet seg til IS, men dette er likevel en form for dilemma vi ikke har rett til å sette noen mødre i: valget mellom å se egne barn leve i forferdelige og farlige omstendigheter, eller ikke se dem igjen i det hele tatt.

Det er overfor mennesker som dette vår medmenneskelighet virkelig settes på prøve. Flere av disse kvinnene kan fortjene straff, men etter alminnelig lov og rett. Å kreve at de skal gi avkall på sine barn, slik vår statsminister foreslår, blir heller en form for indirekte straff som faller utenfor de rammer samfunnet bør tillate seg. Om det så er drapsmenn, nynazister eller islamister – samfunnet må forholde seg til de ekstreme i tråd med våre verdier om humanitet. Først og fremst handler det selvsagt om hensynet til barna, og ingen kan være i tvil om hvor destruktivt det kan være å rives fra moren under slike omstendigheter.

Mange politiske spørsmål er kompliserte. Hvordan vi skal forholde oss til disse barna bør ikke være det. Det tilhører barnelærdommen at barn ikke er ansvarlige for sine foreldres handlinger. Disse barna, mange av dem under seks år gamle, er ikke "IS-barn". Det er riktigere å kalle dem norske krigsbarn, og ingen er nærmere til å hjelpe dem enn oss.

Vi feilet med krigsbarna etter andre verdenskrig, og vi feilet med "NS-barna", en betegnelse som nå er forbundet med deres lidelse og vår skam. Det trenger imidlertid ikke å stå i historiebøkene at vi sviktet de barna som nå venter på at vi skal velge rett. Det er helt og fullt opp til oss. En vesentlig del av grunnlaget for en kultur og en sivilisasjon er utviklingen av idealer om rettferdighet og barmhjertighet. Det finnes ingen oppbyggelige, moralske historier som ender med at man lar barn være igjen hjelpeløse i en leir. Hvordan vi behandler disse barna vil bli bestemmende for deres framtid, men det handler også om hvordan vi velger å definere oss selv som samfunn. Det er sjelden barmhjertighet går ned i historiebøkene som en feil eller en skam.

Kjære statsminister, gjennom årene har vi kritisert din ledelse noen ganger og rost den andre. Vær så snill, la dette være en av gangene vi kan rose deg. Dette er vår vakt, både din og vår. Mange i det norske samfunnet er beredt til å stille opp for disse barna hvis de kommer hit, og lose dem gjennom vanskelige år, så de kan fungere godt i det norske samfunnet. Foreldrenes valg har skapt den situasjonen de befinner seg i. Valgene som vil bestemme deres framtid, og om de i det hele tatt vil ha en framtid, er det vi som tar.

Vi ber deg: Ikke la dem bli offer for våre dårlige valg også.


Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter