Debatt

Staten stopper kompetansen

De beste kosthodsekspertene får ikke bidra til norsk folkehelse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Din mat er din medisin», sa Hippokrates. Et par årtusen etter, ser det ikke bare ut til at folket og legmann har glemt disse visdomsordene. Det ser ut til at de som skal forvalte befolkningens rettigheter og interesser også har glemt dem.

Kameraderi eller merkelig departementsarbeid?

Kaoset av merkeligheter starter i 1998. Den forklarende benevning ernæringsfysiolog, tildelt og tiltenkt de med grunnutdanning i ernæringsfysiologi, blir innlemmet i en profesjonstittel – uten å bli sendt på alminnelig høring. Parallelt går livet videre ved andre skoler. Studenter nedlegger solid, minimum treårig, akademisk utdannelse i samme fag. Med den forespeiling at de blir ernæringsfysiologer. Ingen vet, eller er kjent med utviklingen hva gjelder tittelen. Menneskene dette angår forblir uvitende om at de praktiserer, studerer og investerer i noe som egentlig ikke er tilgjengelig. Tittelen. Kvalitetsmerket for faget som sier noe om hva du har tilbakelagt.

Konsekvenser for samfunnet

Det er tidlig februar 2015. Foreningen som organiserer de klinisk, profesjonsutdannede ernæringskandidatene sender brev til noen få i fagmiljøet, som så langt er uvitende affisert. De opplyser om at tittelen er beskyttet og dermed bryter mottaker av brevet norsk lov ved å utøve sitt fag. Nyheten sprer seg i fagmiljøet. Bedrifter går konkurs, firmaer må avvikles og oppsigelser finner sted. Fundamentet er fratatt den firesifrede gruppen ernæringsutdannede. Fagforeninger og interesseorganisasjoner engasjerer seg. NOKUT, Lånekassen, Nav, Kunnskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, studietilbydere, Helsedirektoratet og andre naturlige instanser blir kontaktet. Men svarene uteblir. Og de svar som blir gitt låser gruppen paradoksalt ytterligere.

Begrunnelse

Pasientsikkerhet brukes som det vektlagte argument i departementenes overraskende avvisning. Dette provoserer. Vi etterspør hva behovet er i samfunnet når det kommer til kompetanse. Er én gruppe mest kompetent på samtlige, ernæringsrelaterte kasuistikker? Er det bærekraft i at samtlige arbeidsoppgaver skal utføres av master- og/eller profesjonsutdannede? For meg blir begrunnelsen pasientsikkerhet syltynn. En sykepleier er en sykepleier, selv om kollegaen er psykiatrisk sykepleier. Beskrivende tilleggs- titler forteller noe om formalkompetanse du har. Forenklet, men forklarende.

De med den akademiske kompetansen har i hovedsak respekt for styringsmakten. Respekt for Norges lover og forvaltningens uttalelser. Konsekvensen av dette slette og arrogante arbeidet fra statens side er at befolkningen påføres en enorm risiko idet de oppsøker ernæringsveiledning. For hvem er det nå som gir Ola og Kari Nordmann kostholdsråd? Jo, gjerne de med kortere kurs, helt annen utdannelse eller de med selvoppnevnt ekspertise. Om de ikke er prisgitt å få en konsultasjon av en profesjonsutdannet. Ivaretatt pasientsikkerhet? Neppe. Hvis muligheten til å utøve sitt fag innen trygge rammer frarøves, skaper man usikkerhet. Man isolerer kunnskap og fratar forbrukeren sekundært kvalitet i tjenestetilbudet.

Verdighet

Norske og utenlandske studenter kommer til Norge med tilbakelagte studier innen faget i andre europeiske land. Land som er nærliggende å sammenligne seg med – som i større grad enn oss her hjemme har satt ernæringsarbeid på dagsorden. Og hvordan møtes denne ettertraktede kompetansen? I beste fall avvisning fra autorisasjonskontoret (Helsedirektoratet), som ifølge dem selv ikke innehar tilstrekkelige retningslinjer å følge i en autorisasjonsvurdering. Direktoratet sender dermed søknaden videre til et fakultet som får komme med sin mening. Uten å informere den som søker. Svar: Avslag. Årsak: Mangelfull kompetanse (til tross for lengre og mer fagrettet studie). Tilleggsdokumentasjon: Har visst blitt borte fra saksbehandler i Helsedirektoratet og ikke kommet med til fakultetets vurdering. Klagefrist (etter å ha ventet på svar i et drøyt, halvt år): tre uker. Estimert tid for behandling av klagesak: Minst et år. Årsak: Saksbehandler skal flytte kontor fra Oslo til Bergen.

Altså hvor ble verdigheten av? Disse menneskene som blir avvist og tilnærmet lik å forstå latterliggjort, må betale på store studielån. De må ta seg jobber som overhodet ikke samsvarer med deres tilegnede kvalifikasjoner. De får ikke bidratt til å løfte folkehelsearbeidet i Norge – ivareta menneskene med sin spisskompetanse. Det er pinlig at «vi» offentlig går ut og mener lille Norge har gullstandarden hva gjelder ernæringsutdannelse.

Nå er smertepunktet nådd. For lengst. Ansvarsfraskrivelse fra det offentlige er i beste fall uheldig. I verste fall et svik mot folket. Ja, la oss gjøre det personlig – jeg er skuffet. Bekymret. Og, ikke minst; forbanna!

Mer fra: Debatt