Debatt

Staten skaper heroinister!

Jeg ser med forundring hvordan rusomsorgen har utviklet seg de siste årene. Dessverre så har omsorgen blitt bytta ut med tung medisinering, faktisk på grensen til galskap. Når man behandler amfetaminbrukere med opiatmedisin, så skaper staten mange nye heroinister!

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den største faren innen rusomsorgen er forestillingen om at medisiner kan erstatte omsorg. Medisinering burde aldri være hovedprinsippet i en rusbehandling, men et supplement for dem som trenger det. Medikamentet burde være en brems for dem som er på vei ut av et hardt misbruk, ikke en selvfølge resten av livet.

Det handler mye om hvordan man ser på de narkomane. I mine øyne er det litt kjipt å bli overrakt en evighetsresept på metadon eller Subutex. Det gir følelsen av at det ikke er noe håp, og at dette er siste løsning. Det ligger ikke mye verdighet å fortelle en ung gutt at han aldri kommer til å bryte sin avhengighet, at han vil være avhengig av medisiner resten av sitt liv? Er ikke dette å frata han troen på at det er mulig å bryte ut av sin avhengighet? Har ofte lurt på om en kreftpasient ville fått et sånt tilbud – først fått medisin når sykdommen ble oppdaga, for så å bli tvunget til å fortsette med cellegift etter at kreften er kurert?

Da jeg var i LAR (Legemiddelassistert Rehabilitering) var det to veier inn – enten gjennom lege eller sosialkontoret. Ventetida kunne være lang; det var ikke unormalt at det tok et halvt år eller mer. Ved alvorlig fare for liv og helse skulle spesialisthelsetjenesten foreta en raskere vurdering. Kriteriene for å få behandling var at man hadde et alvorlig heroinproblem, hadde prøvd annen behandling og var over 25 år gammel. De senere år har helsevesenet foretatt en vesentlig utvidelse av LAR.

I dag er aldersgrensen borte og man behandler over 8000 LAR-pasienter i Norge, og fremdeles er det rundt 250 mennesker som dør av overdose hvert år. I lys av hvor mange som er med i LAR, burde dødsfallene helst ha vært færre. Nesten halvparten av dem som dør har metadon i kroppen. Hvorvidt LAR reduserer overdoser burde diskuteres. For selv om det er dokumentert at risikoen for å dø av overdose er redusert for en bruker i LAR, så bidrar nettopp lekkasjen av metadon fra LAR til et høyt antall overdoser hvert år.

LAR har mange rigide regler for dem som er pasienter, men særdeles liberale holdninger til inntak. For meg er det helt uforståelig at brukere av amfetamin får behandling i LAR. Det er bare trist når unge mennesker blir satt på livslang medisinering, uten reelle alternativer! Hvordan LAR kan gi medisin til en bruker som ikke har noen virkning på vedkommende, er en stor gåte? Fornuftige fagfolk vet at behandling i LAR er for heroinistene og medisinene virker kun for den avhengigheten. Når man velger å bruke så tung medisin på mennesker med andre rusproblemer, da er man ikke sitt ansvar bevisst. De skaper bare mange nye problemer for brukeren og samfunnet!  

Det er svært mange mennesker som misbruker heroin som også har et såkalt blandingsmisbruk. Det betyr at de misbruker flere stoffer parallelt. Det er sjelden at en person som bruker heroin holder seg kun til det stoffet. Vedkommende kan også injisere amfetamin, røyke hasj, drikke GHB eller spise piller. De har et blandingsmisbruk før de går inn i LAR, og den medisinen hjelper som sagt kun mot heroin; derfor fortsetter forbruket av andre narkotiske stoffer under behandlingen. LAR-medisinen blir kun et tillegg til de andre rusmidler i hverdagen som fortsatt består av kontakt med rusmiljø, fortsatt kjøp/salg av rusmidler og fortsatt rusatferd. Dette må være forklaringen bak den høye andelen av sidemisbruk som forekommer i LAR?

Dessverre måler ikke LAR livskvalitet av den medisineringen som deles ut; det er utelukkende andre statistikker som gjelder. For meg var hverdagen noe jævla stress. Det handla om å våkne raskt nok til å hente metadon i luka på Tøyen. Etter å ha svelga dosa under oppsyn var det å forsere en mur av pushere, før kvelden ble kvalt med en film på TV. Det var sånn mange opplevde tilværelsen, en medisinert robottilværelse hvor kjipe åpningstider styrte livet. Rakk du ikke å hente safta før luka stengte, ble du dårlig og måtte kjøpe dop av pusherne. Uten et innhold i hverdagen er metadon en meningsløs medisin. Det var trist å se tidligere venner bli så pasifisert og avstumpa. Da var livet på gata tross alt noe mer levelig, selv om det også var noe dritt. Her var det i hvert fall følelser som utspilte seg i forskjellige situasjoner. Nå gikk de fleste som roboter mellom utleveringen og en stille tilværelse i leiligheten.

Som LAR-pasient var jeg tilknytta vanvittig mange mennesker og etater. KIF, NAV, SMP, DPS, apoteket, fastlegen, tannlegen, Helse-Øst, skattekontoret er bare noe av alt man må forholde seg til. Den endeløse tida man venter i telefonen mens kontantkortet går tomt, buss og trikk til alle byens hjørner, noe som går hardt utover pengene fra den laveste sosialsatsen – det er ikke akkurat motiverende for en som har tatt T-banen fra Tøyen til Plata de siste tretti åra …

Spesialtjenesten burde ha ansatt faddere som har vært i LAR en stund, og gitt dem en meningsfylt jobb med en grei lønn. Med sine erfaringer kunne de ha fulgt medpasienter gjennom den byråkratiske jungelen. Det ville ha gitt økt livskvalitet og mestringsnivå for begge. I dag er bare ti prosent av dem som får metadon eller Subutex i Oslo, i jobb, skole eller på ulike arbeidsmarkedstiltak.

Ett eller annet sted har spesialhelsetjenesten mista grepet. Metadon kan aldri bli noen suksess hvis man ikke motiverer folk og bistår dem med å forandre sitt rusrelaterte livsmønster. Nå kan suksess riktignok påberopes i et samfunnsøkonomisk perspektiv, ved at kriminaliteten synker, overdosetallene reduseres og vanlige folk kan gå tryggere på gata. Men da burde dette vært målsetningen, og ikke at livskvaliteten skal øke for rusmisbrukeren! Spør man brukerne hva LAR burde være, sier nesten alle at de ønsker en rehabiliterende effekt av behandlingen.


I 2004 fikk rusavhengige pasientrettigheter på lik linje med somatisk syke, og behandlingstilbudet ble profesjonalisert. Flere yrkesgrupper, som psykologer og leger, ble en del av tilbudet ved behandlingsstedene. Dette førte til et mer nyansert syn på rusavhengighet, og rusmisbrukerne fikk et bedre behandlingstilbud knyttet til fysisk og psykisk helse.
Jeg er redd for at kvantitet har gått foran kvalitet i den eksplosive utviklingen av LAR. Det er svært uheldig at helsefaglig kompetanse overkjører det sosialfaglige. Rusmisbruk er så mye mer komplisert enn bare rusen!

Den knallharde troen på at medisiner er eneste løsning, utsletter troen på kognitiv behandling. Jeg synes det er svært uheldig at utviklingen blir så enspora. Rusmisbruk handler om så mye mer enn selve dopet. Det er mange sosiale faktorer som ikke påvirkes av medisinering alene. Det som er frustrerende, er at LAR gir store forhåpninger til mennesker som har levd i avgrunnen.
Problemet er at de aldri skulle tatt med R'en. Den står for rehabilitering, noe jeg vanskelig kan se de har prioritert. Det skulle ha vært LAB, Legemiddelassistert Behandling, eller LAV, Legemiddelassistert Vedlikehold. For meg var LAR et lavterskeltilbud; rehabiliteringen fikk man et annet sted. Det ville kanskje ikke ha vært etisk forsvarlig, men vi kunne ha spart mye penger ved å kaste hele spesialtjenesten. Rusmisbrukerne kunne få en Jerry-kanne med metadon og beskjed om klare seg selv?

Jeg mener rusomsorgen halter på mange felt. Det mangler ikke minst en helhetlig politisk visjon for hva som er en god rusbehandling. Vi trenger mennesker i politikken – noen som våger å komme med innspill, som vil utfordre de mektige helseforetakene og tror på en forandring.

Jeg ønska meg ut av LAR mange ganger, men det var nesten umulig. Holdningen var at dette var en livslang behandling, uten tanker om en fremtidig rusfrihet. Hvis man tror at alle trenger LAR for å bli rusfri, da er vi naive og i en uheldig utvikling. Helsevesenet må skjerpe seg; det er farlig å fortelle mennesker at piller løser alt. Rusfrihet forutsetter at man forstår at ansvaret ligger hos en selv. Et lite paradoks er at de fleste som i dag slutter med heroin, gjør det uten hjelp.

Trond Henriksen – Mye mer enn du ser!

Mer fra: Debatt