Ja, hele tre av de 44 grunnlovsforslag (sammen med det ene innlevert i sesjonen før der igjen, er det totalt 45 grunnlovsforslag til behandling) innlevert i forrige stortingssesjon gjelder de marine viltlevende ressurser, forslag 23, 26 og 41.
Når det redegjøres for forslagene forsøkes vi beroliget med at det kun er en grunnlovsfesting av lang, eksisterende praksis. Det henvises til og med til at fellesskapets adgang til å høste havressurser er en form for allemannsrett. Men når det brukes formuleringer som «det nasjonale fellesskapet» og «fellesskapet», er det vanskelig å se hvordan dette gir rettigheter til noen andre enn statsmakten.
Det skrives varmt om enkeltmenneskers adgang til å høste av ressursene i fellesskap, riktignok på en regulert måte. Men hvis formålet var å sikre en etablert praksis om almenhetens regulerte adgang til å høste fra havet, ville ikke det naturlige være en formulering omtrent slik?:
Almenhetens regulerte adgang til å høste de viltlevende havressurser må ikke oppheves. [Bestandige] særrettigheter må for fremtiden ikke tildeles.
Isteden fastslår forslagene det såkalte fellesskapets (i praksis vil nok dette være egentlig Statens) eiendomsrett til disse ressursene. Dette er i strid med den ånd Grunnloven ble til i. I 1814 sto naturretten sterkt i Norge. Dette bekreftes blant annet av rettshistoriker Eirik Holmøyvik. Rettigheter eksisterte i utgangspunktet; de ble ikke opprettet ved å skrives inn i Grunnloven, men fikk ved dette et ekstra vern.
Men her man altså til hensikt å skrive det statsregulerte fellesskaps eiendomsrett til havressurser inn i konstitusjonen. Når det hevdes at man ikke endrer noe som helst på gjeldende rett, men allikevel har konkrete forslag til paragrafformuleringer som tydelig fastslår en tilstand – og som dermed lett kan tolkes som en rettstilstandsendring dersom det som skrives i bakgrunnen for forslaget, på et eller annet punkt skulle vise seg ikke å stemme – istedenfor å være en bekreftelse, er det grunn til å være på vakt.
Forslagsstillerne viser blant annet til Volstad-saken, der et rederi tapte i domstolene mot Staten. Volstad-saken omtales også av Odd Gunnar Skagestad i et bidrag om Høyesteretts prøvingsrett i den nylig utkomne antologien Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?, redigert av undertegnede. Volstad tapte i Høyesterett med den minste mulige margin. Grunnlovsforbudet mot lover med tilbakevirkende kraft var involvert.
Hva hvis det ikke er så enkelt som forslagsstillerne vil ha det til, at dette er udiskutabel etablert rett? At det største mulige mindretall i landets høyeste domstol ikke var enig i denne dommen, skulle kunne gi noen antydninger her.
Hvis man vedtar en grunnlovsbestemmelse som rett og slett (i praksis) fastslår det statsregulerte felleskaps eiendomsrett til de viltlevende havressurser, hvor står da noen som skulle kunne kreve beskyttelse av forbudet mot lover med tilbakevirkende kraft? Forbudet gjelder først og fremst lover, ikke grunnlovsbestemmelser. Man kan være heldig og slippe unna tilbakevirkning for grunnlovsbestemmelser også, men beskyttelsen mot tilbakevirkende grunnlovsbestemmelser er langt svakere. I verste fall kan vi få en kompensasjonsløs konfiskasjon ved grunnlovsvedtak (rett til kompensasjon iht. Grl. § 105 gjelder heller ikke i utgangspunktet ved endringer som gjennomføres ved grunnlovsvedtak).
Hvis forslagsstillerne virkelig mener at det er en etablert «form for allemannsrett» de grunnlovsfester, kom tilbake med et forslag som fastslår nettopp dette (se forslag til formulering ovenfor). Og så kan vi diskutere dette, med eventuelt vedtak i den stortingsperiode som begynner i 2021.
Det finnes problemer med en slik allemannsrett også, kfr. «almenningens tragedie», men å fastslå det såkalte fellesskapets (egentlig statens) eiendomsrett til en type ressurs i grunnlovs form, er en svært dårlig idé.