Kultur

Staten och kapitalet – en norsk fiskehistorie i Chile

Nesten over natten ble den chilenske oppdrettsnæringen rasert. Over 70 % av all laks ble slaktet, og flerfoldige milliarder kroner gikk tapt. Tusentalls av arbeidere mistet sitt levebrød, og fikk utbetalt korttidskompensasjoner etter å ha måttet forlate sitt arbeid på dagen. Kompensasjoner var små og som regel ikke mer enn en månedslønn.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Artikkelen er også publisert i Attac - Utveier, nr. 1/2012

Siden 80-tallet er produksjonen av laks tredoblet på verdensbasis. Oppdrettslaks utgjør omtrent 60 prosent, det vil si omtrent 1,26 millioner tonn. Norge og Chile står for hele to tredjedeler av den totale produksjonsmengden.[1] I årene mellom 1998 og 2007 vokste den chilenske fiskeindustrien seg til å bli den nest største i verden – etter Norge.

Norge har hatt et kommersielt nærvær i Chile i over hundre år. I begynnelsen dreide det seg mest om hvalfangst, fiske og shipping, men mellom 1999 til 2001 ble Norge en av de fremste investorene i den chilenske oppdrettsnæringen.[2] Etter 2002 har flere norske mindre og mellomstore bedrifter også etablert seg.

Laksens økte popularitet førte til en eksplosiv utvikling i næringen. Norske selskaper så at Chiles 6400 kilometer lange kystlinjen kunne gi god økonomisk avkastning. I tillegg til å ha en mer enn dobbelt så lang kystlinje som Norge, var området utenfor Chile også et av de mest produktive marine økosystemene i verden. Norske selskaper gjorde derfor store investeringer i landet.

På midten av 2000-tallet ga den chilenske fiskenæringen en avkastning på over ti milliarder norske kroner.[3] De to største norske selskapene som var nærværende i Chile var Marine Harvest og Cermaq. Marine Harvest er et privat aksjeselskap, der 30 % av aksjene eies av foretningsmannen John Fredikssen. Cermaq eies hovedsakelig av den norske staten.[4]

RETTSAKEN MOT DON STANIFORD

I skrivende stund pågår rettssaken mot den britiske miljøaktivisten Don Staniford. Aktivisten har blitt stevnet av oppdrettsgiganten Cermaq og datterselskapet Mainstream for injurierende uttalelser om lakseoppdrett i sine kampanjer. En av kampanjene bruker et bilde av en sigarettpakke, der oppdrettslaksindustrien blir sammenlignet med tobakksindustrien. Mest oppsiktsvekkende ved denne stevningen er at Cermaq ønsker å ilegge Staniford et totalforbud mot å uttale seg om Mainstream i fremtiden. I denne artikkelen brukes tre ulike sitater som ulike norske medier har valgt å linke opp til i sine artikler om rettssaken mot Staniford.

- Å sammenlikne fiskeoppdrett med kreft er en fornærmelse overfor alle våre medarbeidere og er i tillegg respektløst overfor de som lider av kreft, sier Lise Bergan, informasjonsdirektør i Cermaq. (Dagbladet 24.3.2011)

Videre vinkler Cermaq kritikken inn mot dokumenterbarhet. De hevder at Staniford ikke bygger sin kritikk på anerkjent forskning, og tvert i mot strider mot anerkjente rapporter.

"Påstandene fra Don Staniford er hinsides logikk og i strid med konklusjoner fra anerkjente forskere og uavhengige eksperter", skriver Cermaq i meldingen. (Dagens Næringsliv 24.3.2011)

-Det er sunt å spise fisk, og her tar Staniford feil, er det underliggende budskapet fra Cermaq. Til tross for at Stanifords kritikk gjelder oppdrettsfisk og ikke fisk i allmennhet, blir omtalen av Staniford vinklet på en slik måte at man får inntrykk av at dette er en mann som er kritisk til å spise fisk.

”Stikk i strid med hans påstander er det bred enighet om de positive helseeffektene av å spise fet fisk. I norske kostholdsråd anbefales det å spise fisk minst to ganger i uken.”(Euroinvestor 23.3.2011)

Er dette rimelige fremstillinger av denne mannen? Er Stanifords misjon å komme med ubegrunnede svertekampanjer mot fiskespising? På den ene siden er stevningen problematisk ut fra et ytringsfrihetsperspektiv. Cermaq ønsker nemlig at Staniford skal ilegges et fremtidig forbud mot å uttale seg negativt om selskapet.[5] På den andre siden er det noe banalt over selve fremstillingen av personen det føres sak mot. Dreier det virkelig seg om en gutt som ikke vil spise fisk, eller dreier det seg om erfaringer med Norges tidligere opptreden innenfor denne industrien?

NORSK FISKENÆRING I CHILE

I 2007 rapporterte Marine Harvest et funn av viruset ISA(infectious salmon anaemia)i sine anlegg på Chile. Viruset, som er dødelig for fisk, var en alvorlig trussel for den chilenske oppdrettsnæringen. Advarslene ble imidlertid ignorert av chilenske myndigheter, og blant annet på grunn av trange forhold både i og mellom oppdrettsbassengene, spredde viruset seg raskt. Tidligere på sommeren hadde en bakterie herjet i oppdrettsbassengene, og myndighetene forsøkte å redusere skadene med innsprøyting av store mengder antibiotika. Først da dette ikke virket og fiskene fortsatte å utvikle svulster, lever og nyrer sviktet, skjønte man at det lå noe i mistanken om ISA. Undersøkelser av den chilenske laksen viste at den innholdt over 5000 ganger så mye antibiotika som oppdrettslaks i Norge. Den store mengden med antibiotika skyldtes mindre reguleringer i næringen. Og Marine Harvest forholdt seg heller til den chilenske uregulerte, enn den norske regulerte praksisen.

Det ble tidlig hevdet at dette viruset kom fra Norge. Marine Harvest avskrev først denne påstanden som oppspinn.[6] Senere bekreftet blant annet Cermaq at viruset mest sannsynlig stammet fra norske fiskeegg, men med en klar henvisning til at man ikke visste fra hvilket selskap.

Nesten over natten ble den chilenske oppdrettsnæringen rasert. Over 70 % av all laks ble slaktet, og flerfoldige milliarder kroner gikk tapt. Tusentalls av arbeidere mistet sitt levebrød, og fikk utbetalt korttidskompensasjoner etter å ha måttet forlate sitt arbeid på dagen. Kompensasjoner var små og som regel ikke mer enn en månedslønn.

Billig arbeidskraft hadde vært en viktig faktor for den hurtige utviklingen av fiskeindustrien i Chile. En gjennomsnittelig arbeider i den chilenske fiskeindustrien hadde i 2007 en årsinntekt på omtrent 40 000 kroner i året. Lave kostnader, og en tilnærmet uregulert næring hadde gjort Chile til et attraktivt område for både investorer og handelspartnere. Nå forlot de sine arbeidere i økonomisk usikkerhet.

AKTIVISTENE OG KREFTMETAFOREN

Miljøvernsaktivister hadde også klaget over konsekvensene av en så hurtig utvikling, som den chilenske. Disse hevdet at den kom til å ha negative virkninger på miljøet. Det var i denne forbindelsen at Staniford uttalte at lakseoppdrett er oppskriften for en økokatastrofe.

Fisketankene var plassert tett inntil hverandre, og innholdt mange ganger mer fisk enn tilsvarende tanker ved den norske kysten. Dette økte muligheten for spredning av lakselus og epidemiske sykdommer. Chilensk fiskeoppdrett hadde 400.000 tonn med laks på en 120 kilometer lang strekning. Til sammenligning var dette like mye som halvparten av hele den norske næringen, men da fordelt på 3000 kilometer norsk kyst. Industrien var ifølge aktivistene tilnærmet uregulert, noe som har vist seg i både antall laks per oppdrettstank, de høye nivåene av antibiotika, skadene på miljøet og arbeidsforholdene.

Store vannområder ble under næringens fremvekst alvorlig forurenset av antibiotika og spilling fra fisk. Sjøbunnen som tidligere hadde vært rik på skalldyr ble fullstendig overgrodd med alger, og det rike livet på havbunn måtte gi vike. Dette skapte problemer for lokale fiskere, som også mistet sitt arbeid – uten at de var tilknyttet verken chilenske eller norske oppdrettsanlegg. Disse fikk aldri noen kompensasjon.

WWF har på sine nettsider satt opp syv punkter for å vise farene med lakseoppdrett.

1. Benthic impacts and siting: Chemicals and excess nutrients from food and feces associated with salmon farms can disturb the flora and fauna on the ocean bottom (benthos).

2. Chemical inputs: Excessive use of chemicals - such as antibiotics, anti-foulants and pesticides - or the use of banned chemicals can have unintended consequences for marine organisms and human health.

3. Disease/parasites: Viruses and parasites can transfer between farmed and wild fish, as well as among farms.

4. Escapes: Escaped farmed salmon can compete with wild fish and interbreed with local wild stocks of the same population, altering the overall pool of genetic diversity.

5. Feed: A growing salmon farming business must control and reduce its dependency upon fishmeal and fishoil - a primary ingredient in salmon feed - so as not to put additional pressure on the world's fisheries. Fish caught to make fishmeal and oil currently represent one-third of the global fish harvest.

6. Nutrient loading and carrying capacity: Excess food and fish waste in the water have the potential to increase the levels of nutrients in the water. This can cause the growth of algae, which consumes oxygen that is meant for other plant and animal life.

7. Social issues: Salmon farming often employs a large number of workers on farms and in processing plants, potentially placing labor practices and worker rights under public scrutiny. Additionally, conflicts can arise among users of the shared coastal environment.[7]

Det er ingen overdrivelse å si at disse syv punktene norsk tilstedeværelse i Chile. Likevel har WWF i ettertid inngått et samarbeid med Marine Harvest, og har mottatt nærmere to millioner kroner i støtte. Dette har ført til at WWF har blitt anklaget for korrupsjon av andre miljøvernsorganisasjoner.[8]

HVOR ER KREFTEN?

Staniford argumenterer ut fra en rapport om at det er risiko for kreft ved oppdrettslaks, men kampanjen kan også sees på som en metafor for industrien som sådan.[9] En av andelseierne i Cermaq anmeldte rapporten for forskningsjuks, men fikk ikke rettslig medhold. Professor Ronald Hites, ved University of Indiania, har også uttalt at oppdrettslaks innholder langt høyere mengder med toksiner enn annen fisk, og at inntaket derfor bør begrenses.

Lise Bergan i Cermaq mener disse påstandene er feil og det at Don Staniford i sin kampanje gjentar disse feilaktige påstandene er grunnen til at Mainstream Canada har saksøkt ham for ærekrenkelser.(NrK 19.1.2012)[10]

At Staniford stevnes for å sitere en rapport, og en professor, er problematisk fra et ytringsfrihetsperspektiv. Er hans metafor mellom oppdrettsindustrien og tobakksindustrien virkelig så feilaktig? Ikke bare med tanke på de skadene industrien har påført for eksempel miljøet, men også dens handtering av kritikk. Er ikke slike stevninger av forskere, kritikere og aktivister, korrupsjon og suspekte bidrag, noe vi kjenner igjen fra tobakksindustriens tåkeleggingskampanjer?

[1] WWF http://www.worldwildlife.org/what/globalmarkets/aquaculture/dialogues-salmon.html

[2] http://www.noruega.cl/Norsk/chile/business/business/

[3] http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/southamerica/chile/6426435/Investigation-How-farm-fishing-boom-in-Chile-threatens-eco-disaster.html

[4] http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3390059.ece#.T00rdXLuQU8

[5]http://www.nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.7960198

[6] http://www.nytimes.com/2011/07/28/world/americas/28chile.html?_r=3

[7] http://www.worldwildlife.org/what/globalmarkets/aquaculture/dialogues-salmon.html

[8] http://www.nmf.no/default.aspx?pageId=14&articleId=2350&news=1

[9] http://salmonwarriors.blogspot.com/2012/02/mainstreams-cancer.html

[10] http://www.nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.7960198

Artikkelen er også publisert i Attac - Utveier, nr. 1/2012

Mer fra: Kultur