Staten må sette i gang bygging av leieboliger
siden det ikke er noen andre som kan gjøre det i stor nok skala. Det er klart at det er en umulig situasjon i dag der store deler av dagens ungdom ikke disponerer egne boliger. Venstresiden her har vist en etter hvert karakteristisk tafatthet der det eneste konkrete av betydning som loves er flere studentboliger. Det holder ikke.
For det første er ikke alle unge studenter. Mange som trenger egen bolig mest, er ikke det. En større andel av de som ikke studerer enn de som studerer har ikke foreldre som kan hjelpe dem inn på eieboligmarkedet. For det andre blir studentboligbygging for smått.
Årsaken til at sosial boligbygging ble vekk må søkes i den kombinerte deregulering av bolig og-finansmarkedene på slutten av åttitallet. Dette innebærer nå at enhver subsidiering av eieboliger gir betydelige kapitalgevinster på første innflytter som det er meningsløst for det offentlige å dele ut. Siden det norske boligsystemet har vært basert på eieboliger betød dette at alle instrumenter i sosialboligbygging ble tatt vekk., Det har ikke vært prøvd noen offentlig satsing på leieboliger. Det eneste som lå for hånden av leieboliger som tradisjon var studentboliger. Dermed har man startet der.
Selv om det på mange måter kunne være ønskelig å gjøre større inngrep på finans-og boligmarkedene, er dette vanskeligere operasjoner, så det vil jeg ikke ta opp her..
Men det kan ikke være vanskelig å få aktivisert boligbyggelagene til å bygge og administrere en ny boligmasse der staten er endelig eier. En bygging av nye boliger med en leie på omtrent 100 -150 kroner pr kvadratmeter per måned i bunn. Leilighetene kunne deles inn i en gruppe på 30 kvadratmeter for enslige, 50 kvadratmeter for gifte og samboere uten barn og omtrent 80 kvadratmeter for par med barn kunne være en start. Personer som er dokumenterte ikke-eiere i de nevnte grupper kunne da delta i et lotteri på sitt hjemsted for sin boligklasse.
Private boligselskaper oppgir at det koster omtrent 30 000 kroner pr kvadratmeter å bygge nye boliger i Groruddalen. Målsettingen burde kunne være å bygge 2000 nye leieboliger per år som skulle omme på 30 milliarder
Finansieringen kunne skje på forskjellige måter. Ved å redusere utbyggingstakten i Nordsjøen med omtrent 15% kan det settes av rundt 30 milliarder kroner for formålet.
Et OL i Oslo som ikke blir gjort vil kunne finasiere ett års utbygging
Alternativt kunne man innføre en solidarisk eiendomsskatt for formålet som ville ha en positiv prissenkende effekt på alle boliger. Det går ikke an å bygge seg ut av de høye boligprisene. Uansett hvor mye man bygger, er de fleste boligene alt bygget, og det er tilbud og etterspørselen etter den boligmassen som har størst innflytelse på prisene. Selv dette forslaget om statsdrevet leiebolig bygging i større skala vil trolig ha begrenset innflytelse på boligprisene og da først og fremst på leiemarkedet.
Mange unge kan jo håpe på et boligkrakk som en annen inngang til boligmarkedet. Problemet er da er at den arbeidsløsheten det vil resultere vil ergaringsvis ramme de unge hardest.
Slik som systemet nå tikker og går er vil de som ha råd til betale sine barns boliger sørge for at de i sin tur har en større formue enn sine jevnaldrende. Når disse virkninger samles opp over tid er vi inne på en bane der dagens ulikheter i formue og inntekt forplantes og forsterkes. Er det virkelig en slik utvikling venstresiden ønsker? Hvis ikke, må man i det minste utvikle en politikk der man forsøker å gjøre noe