NÆRINGSMINISTER: Monica Mæland var kontroversiell da hun byttet Olav Fjell som styreleder i Statkraft med Thorhild Widvey. FOTO: BERIT ROALD/NTB SCANPIX

Staten er en uprofesjonell og inkonsekvent aksjonær

Staten bør enten selge seg ut eller finne ut hvordan den skal utøve sitt aksjeeierskap.

Slik staten forvalter sitt aksjeeierskap i store selskaper slik som Telenor, DNB, Statoil og Statkraft, er det flaks når det går bra. Året som snart er omme har gitt oss en rekke eksempler på at flaksen ikke har strukket til. Vi har sett statskontrollerte selskaper i skandaler som strekker seg fra mistanker om korrupsjon, medvirkning til skatteunndragelser og miljø- og menneskerettighetsbrudd, til kortsiktig og dårlig håndtering av finansiell risiko.

Den offentlige debatten har vist at det hersker en del uklarhet om statens rettslige posisjon som aksjonær, inkludert hva Stortinget har noe med å mene noe om. Staten som aksjonær må forholde seg til to sett med regler. Det ene er de reglene som gjelder for alle aksjonærer, også private, hvor selskaps- og børsretten er sentral for børsnoterte selskaper. Det andre er de reglene som gjelder for staten som stat, inkludert om forholdet mellom Storting og regjering.

De selskaps- og børsrettslige reglene suppleres av anerkjente norske og internasjonale prinsipper for god aksjeeierstyring og selskapsledelse. Staten velger og vraker blant disse, i strid med egne erklæringer om hvordan staten vil opptre som aksjonær. Staten viser gjerne til viktigheten av at det er styret og ledelsen som skal forvalte selskapet. Og valg av styret er en viktig selskapsrettslig mekanisme for god aksjeeierskapsforvaltning. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om måten staten sørger for at styremedlemmer byttes ut på er i samsvar med internasjonale prinsippers krav til åpenhet og ryddighet. Næringsminister Mælands kontroversielle trekk med å bytte ut Olav Fjell som styreleder i Statkraft med Thorhild Widvey er et eksempel.

Det er heller ikke slik, som staten liker å gi inntrykk av, at den har gjort sitt når den valgt et styre, og at den ikke kan ha meninger om hvordan selskapet ledes. Rettslig sett utøver aksjonærene den øverste myndighet i selskapet gjennom generalforsamlingen. Som storaksjonær har staten et betydelig handlingsrom, så lenge det staten er med på å beslutte ikke gir staten fordeler som urimelig går på bekostning av selskapet eller av andre aksjonærer. Partipolitiske markeringer er uklokt som selskapsstyringsprinsipp, og andre investorer vil kunne reagere på vilkårlighet. At staten derfor skal begrense seg bare til styrevalg, er imidlertid misforstått selskapsrettslig, tafatt som styringsprinsipp og i strid med anerkjente prinsipper om aksjeeierskap og selskapsstyring.

Allerede etter tradisjonelle teorier skal generalforsamlingen ha en rolle i å følge med på om styret og ledelsen forvalter selskapet på en god måte, og gripe inn ved behov. I nyere forskning legges det stadig mer vekt på dette. Dette har regjeringen selv anerkjent, ved at den i St. Meld. 27 (2013–2014) «Et mangfoldig og verdiskapende eierskap» (eierskapsmeldingen) peker på problemet med såkalte «eierløse» selskaper, der hvor alle aksjonærer er så små at ingen tar ansvar. Staten vil imidlertid ikke se at de statskontrollerte selskaper ofte også står uten aksjonærer med kompetanse og vilje til å styre, når staten er så redd for å bli oppfattet som politisk at den ikke vil ha noen offentlig mening om viktige spørsmål.

Staten foretrekker nemlig å påvirke selskapene gjennom lukkede møter med styreleder og selskapsledelse. Dette er spesielt uheldig for staten som aksjonær, fordi det offentlige har en berettiget interesse i innsyn i hvordan statens aksjeeierskap forvaltes. Vi vet ikke om det selskaper gjør er på grunn av eller på tross av signaler fra den statlige aksjonæren.

Staten skal utøve sitt aksjeeierskap på vegne av det norske folk. Det mangler ikke på kommentatorer som mener at stortingspolitikere ikke skal blande seg. Det følger imidlertid av statsrettslige regler og demokratiske prinsipper at Stortinget har rett, og under gitte forutsetninger, plikt, til å blande seg inn i hvordan regjeringen forvalter aksjeeierskapet. Grunnloven gir Stortinget hjemmel til å instruere regjeringen om hvordan statens aksjeeierskap skal forvaltes. Det ville være et handlingslammet Storting som ikke skulle kunne følge aktivt med og avkreve redegjørelser fra den relevante statsråden.

Man kan gjerne mene at det er uheldig at staten har satt seg i en slik dobbeltrolle som aksjonær og som stat. Politisk kan man da i så fall argumentere for at staten bør selge seg ut. Å la staten fortsette å være aksjonær, samtidig som man helst vil at staten ikke skal vise offentlig at den er det, er ikke en god løsning. Det fører, slik vi har sett, til en rekke merkelige krumspring hvor staten forsøker ikke å styre og å styre samtidig.

Statens uprofesjonelle og inkonsekvente håndtering av sitt aksjeeierskap er negativ for det overordnede målet med statlig aksjeeierskap: best mulig verdiskapning for samfunnet. Mitt ønske for 2017 er at staten anerkjenner dobbeltrollen den er i som aksjonær, og enten selger seg ut eller finner ut hvordan den kan opptre som en profesjonell, verdiskapende og samfunnsansvarlig statlig aksjonær.