Debatt

Stadig flere uføre er vår fallitt

Er det ytelsene eller oppfølgingen som er problemet?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Statsråden for arbeids- og velferdsdepartementet, Anniken Hauglie, har gjentatte ganger uttalt seg om hvor dårlig AAP-ordningen er og behovet for å stramme inn. Dette blir også gjentatt av Heidi Nordby Lunde og Erlend Wiborg.

AAP ble innført i 2010 og var ment å skulle være syntesen på NAV-reformen (slå sammen Trygd, Aetat og Sosialtjenesten). Tidligere ytelser som rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uføretrygd ble slått sammen til en ytelse som skulle favne alle disse brukergruppene.

Les også: 48-åring rammet av Nav-skandalen: - Jeg mista alt jeg eide

Denne fikk en ytre ramme på 4 års varighet noe som var en vesentlig innstramming av tidligere ytelser der yrkesrettet attføring ikke hadde en ytre frist.

Da Nav ble etablert hadde vi verken datasystemer eller arbeidsrutiner tilstrekkelig på plass for å håndtere reformen. Mange saker skulle konverteres fra tidligere ordninger og restansene var store.

Den nye ordningen med lovfestet rett til arbeidsevnevurdering (§14A) førte til at flere fikk vurdert sitt bistandsbehov og fanget gjerne opp flere som tidligere hadde gått på sosialhjelp med nedsatt arbeidsevne på grunn av helse.

På tross av manglende ressurser til å håndtere saksmengde og gi tilstrekkelig oppfølging av personer på AAP viser statistikken en jevn nedgang i beholdningen fra ytelsen ble innført.

Dette er ganske imponerende sett på bakgrunn av de organisatoriske utfordringene Nav har gjennomgått i denne perioden.

Så kan en spørre om fire år er lang eller kort tid til å avklare arbeidsevne og om ordningen fører til innlåsing og er en trygdefelle?

Oppfølging fra Nav og effekten av tiltak er avhengig av flere faktorer. Køer og manglende oppfølging/utredning av helsevesen er en vesentlig årsak til manglende fremdrift.

Samtidig krever mange sykdommer tid før tilfriskning eller stabilisering og det gjør det vanskelig med tidsfrister. Arbeidsmarkedet og konjunkturer er annen viktig faktor for om det lykkes å få arbeid.

Kommentar: «Vi mente at de sjuke burde være hjemme. Og ikke ha det så bra, egentlig»

Yrkesveiledning og kartlegging av karriereferdigheter er også avgjørende for tidligst mulig kunne legge en plan med målsettinger som er realistiske og gjennomførbare for den enkelte.

Unge og de som har lite formell kompetanse har ofte behov for lengre løp med tiltak som både gir kvalifisering og yrkeserfaring. Vi ser at for mange vil 4 år ikke være tilstrekkelig i et slikt perspektiv.

Hvorfor skal en da innskrenke både tiden på ytelsen og satsene for de unge? Å kreve raskere avklaring vil føre til at flere blir uføretrygdet, noe vi allerede ser etter vel ett år med nytt regelverk der 3 år er grense. Verken for samfunnet eller den enkelte er tidsbruken på AAP det store problemet så lenge det er progresjon i prosessen frem mot arbeidsavklaring.

Det er den stadige økningen av uføre som er vår store fallitt.

Det er uforståelig at regjeringen velger å kutte i ytelser og rettigheter til den enkelte når utfordringen har vært kapasitetsproblemer i systemet. Det blir å rette baker for smed.

Nav har behov for bedre kartleggingsverktøy slik at vi raskere kan identifisere personer som har utfordringer med å komme i arbeid og vi må være gode på yrkesveiledning og kunne legge løp sammen med den enkelte som de vil klare.

Les også: - Jeg skulle hogd av meg en arm for å ha avslørt denne katastrofen tidligere 

Da må vi også se på tiltakene som bidrar i denne prosessen og vurdere både innretning, varighet og resultatforventninger for å unngå «tiltaksfeller».

Inkluderingsdugnaden må også bli mer forpliktende ved at Nav skaper langvarig forutsigbarhet og kompensasjon for arbeidsgivere som satser på å ansette personer med nedsatt arbeidsevne.

Alle arbeidsgivere bør i større grad forplikte seg til å være åpen for å ta imot de som har falt utenfor, men dette vil henge sammen med rammebetingelsene.

Det må åpnes for mer varig lønnstilskudd enn fordelingen i dag tilsier.

Dersom vi hadde fått en slik forståelse for oppdraget med å få flere av de ca. 20 prosent av befolkningen som er avhengig av ytelser som inntektssikring i jobb, hadde vi lykkes bedre.

I kjølvannet av rettssikkerhetsskandalen som nå rulles opp reises mange spørsmål rundt de enkelte aktørers ansvar. Det er et politisk ansvar å sørge for en velferdspolitikk som bistår den enkelte i å bli selvforsørget så langt som mulig og samtidig sørge for inntektssikring i tråd med folketrygdens intensjon.

Det er sikkerhetsnettverket i samfunnet vi snakker om. Dette gjelder oss alle sammen og derfor kan vi ikke godta at stigmatisering og moralisering av mennesker som trenger hjelp blir akseptert.

Mer fra: Debatt