TV-serien "Den gode viljen" har vist oss et bilde av bistand preget av kontraster og dilemmaer. Dette er noe vi må leve med i utviklingspolitikken, ikke minst fordi suksessraten ikke alltid er målbar. Vi ønsker konkrete resultater, samtidig vet vi at strenge krav til dokumentasjon kan innebære kostnadskrevende skrivebordsøvelser uten egentlig forbedring av virksomheten. I tillegg vet vi at det i noen tilfeller er enklest å skape synlige resultater i de landene som trenger bistand minst, fordi disse landene allerede har infrastruktur og institusjoner på plass. Men vi må fortsatt gi bistand i vanskelige land og områder, selv om mulighetene til å oppnå målbare resultater kan være lavere. Og vi må holde fast på at bistanden skal holde høy kvalitet.
Venstre vil videreføre norsk bistand på minst samme nivå som i dag. Men vi vil skjerpe kravene til dem som forvalter bistanden. De fleste eksemplene som kommer fram i "Den gode viljen" er gamle, og heldigvis har mye skjedd siden den gang. Det er all grunn til å tro at dagens bistand gjør mer nytte og mindre skade enn den som ble gitt for noen tiår siden. Men vi kan ikke slå oss til ro med det. Både av hensyn til de fattige som skal ha nytte av bistanden, og til norske skattebetalere, må vi forsikre oss om at all bistand blir god.
Da må vi også sikre åpenhet om hva som er vellykket og hva som er mislykket. I dag er bistandsorganisasjonene mest opptatt av å vise sine positive resultater, og det er ikke så rart. Vi vil ha oppmerksomet og åpenhet om alle sider ved bistand.
Derfor må bistandsorganisasjonene også ha et aktivt forhold til mulige skadevirkninger av bistand. De må fram i lyset for at vi skal kunne lære av dem og unngå dem i framtiden. Bistandsorganisasjoner som ikke også snakker om negative resultater, har liten troverdighet.
Vi krever nulltoleranse for korrupsjon og misbruk. Da er det viktig at Utenriksdepartementet belønner og ikke straffer bistandsoranisasjoner som melder fra om uregelmessigheter. I dag kuttes støtten til organisasjoner som rapporterer misbruk, selv når det er små beløp og organisasjonen selv som melder fra og har tatt de nødvendige skritt for å rydde opp. Det handler vanligvis ikke om korrupsjon, men om underslag begått av utro tjenere.
For at bistand skal være effektivt, må vi være villig til å tilpasse oss endringer i de fattige landene. Mye norsk bistand har fortsatt form av et formynderskap der vi bruker bistanden til å forsøke å påvirke mange sider ved fattige lands politikk. I land med dårlig styresett, eller med myndigheter som ikke er demokratisk valgt, skal vi kjempe for menneskerettigher, åpenhet og demokrati. Men vi må erkjenne at de fleste fattige land har demokratisk valgte myndigheter og må gjøre sine egne politiske veivalg. Vi kan støtte dem, ikke styre dem. I alle tilfeller skal vi ha strenge krav til kontroll med bistanden, og ikke akseptere noen form for misbruk.
Selv om Venstre er en ivrig støttespiller for fortsatt bistand, vil vi legge vekt på en bred, samlet utviklingspolitikk som omfatter mye mer enn bare bistand. Handelspolitikk, næringspolitikk, investeringer og Norges engasjement i forksjellige internasjonale forhandlinger skal selvsagt sikre norske interesser, men må også vurderes med hensyn til hvordan dette kan påvirke fattigere land. Uten en slik helhetlig tenking om alle politikkområder kan bistand fort bli en form for avlat. Jobben vi har foran oss er å skape en bedre og mer rettferdig verden. Det er ikke urimelig om noe av denne veien må bli til mens vi går.
Terje Breivik
nestleder i Venstre