Det er ikke til å benekte at offentlig virksomhet har medført en rekke oppfinnelser og nyvinninger som har sine helt klare fordeler. Staalesen selv nevner blant annet utviklingen av Internet.
Vi har også sett en rekke oppfinnelser fra det amerikanske, føderale romprogram. Mange får sin elektriske kraft levert fra kjernekraftverk, som vi i stor grad kan takke militære utviklingsprogrammer for.
I mange land var det tidligere en ekspansiv jernbaneutbygging. Slik var det også her til lands. Det var offentlig sektor som drev dette i mange land, også vårt eget. Mange steder ville ikke hatt den utviklingen de har hatt, uten denne jernbaneutbyggingen, eller noe med tilsvarende effekter – og her er vi ved et kjernepunkt.
Systemutviklere i Oslo-området er det mange av. Jeg har selv 16 års erfaring fra IT-konsulentbransjen, og jeg vet at mange har oppdrag i offentlig sektor. Det er flinke folk. Det sies (litt på spøk) at du ikke kan være i konsulentbransjen uten å komme borti offentlig sektor. De lager mye bra.
Det er mange flinke folk som både er ansatt i offentlig sektor og er i oppdrag for offentlig sektor. Og slik har det også vært. Romfartsprogrammet ville aldri klart dette hvis det ikke var tilfelle. Kjernevåpenprogrammet under andre verdenskrig besto jo også av veldig flinke folk som jobbet for statsmakten.
Las Vegas, ofte fremstilt som et kapitalistisk utstillingsvindu, ville ikke vært det byen er uten Hoover Dam, som ble bygget som et offentlig byggeprosjekt.
Men så kommer vi til kjernepunktet.
For at offentlig sektor skal kunne gjøre det den gjør, må den ta ressurser fra privat sektor. Offentlig sektor kan trykke penger fra løse luften, men den kan ikke ta ressursene den bruker, fra løse luften. Og her kommer Frédéric Bastiat og hans essay om det som sees, og det som ikke sees, inn. Bastiat bruker her en historie om et knust vindu. For glassmesteren er det positivt at et vindu knuses, for han får da solgt et nytt vindu, men eieren av det knuste vinduet kan ikke bruke de pengene han må bruke på å erstatte vinduet, på noe annet, f.eks. en ny dress.
Nå vil du kanskje innvende at når offentlig sektor driver innovasjon eller bygger ut jernbane, så driver de ikke destruktiv virksomhet; de bygger noe opp. Det er imidlertid ikke hovedpoenget, selvom krig for å drive økonomisk vekst er et mye bedre eksempel. Hovedpoenget er at det er noe vi ser, og noe vi ikke ser. Vi ser effekten av det knuste vinduet på glassmesterens næring, men vi ser ikke det som ikke blir noe av fordi huseieren må kjøpe et vindu. Tilsvarende ser man den innovasjonen som offentlig sektor bidrar til, men man ser ikke det som ikke blir noe av fordi ressurser trekkes ut av privat sektor.
Ingen kan vite hva som ikke ble noe av fordi skatter ble innkrevet til NASAs romprogram. Det blir litt sterkt å påstå konkret at noe, f.eks. iPhone, ikke ville blitt noe av uten statens innsats. Og det er analytisk svakt.
Kvaliteten på offentlige virksomheter varierer. Det er ingenting som garanterer at en offentlig virksomhet gjør det dårligere enn en privat virksomhet. Men generelt gjør private virksomheter ting bedre enn offentlige virksomheter fordi det er visse drivkrefter som gjør at tendensen er slik.
British Museum er et eksempel på en offentlig virksomhet som sannsynligvis har reddet mang en gjenstand fra mere forfall enn de faktisk er blitt utsatt for. British Museum tar vare på gjenstander generelt sett på en bedre måte enn mange andre, også private, som ofte har ganske dårlige kår for oppbevaring i kjellere og på loft osv. Men det er ikke dermed sagt at offentlig er bedre enn privat generelt sett.
Jeg har selv søkt i Mazzucatos bok på Amazon. Jeg har hverken funnet Bastiat, begrepet broken window, eller Henry Hazlitt, som også skrev om temaet, ved slik søking. Det kan ikke forventes at alle er enige i teorien om knust-vindu-feilslutningen, men det kunne forventes at teorien i det minste ble nevnt.
Og dette ser det altså ikke ut til at Mazzucato har gjort i det hele tatt. Det er ikke bare mine søk. Tyler Kubik har tilsynelatende lest boken, og det ser ikke ut til at han heller har funnet noen referanser til en teori som går ganske kraftig mot det som synes å være hovedbudskapet i boken. Staalesen har tydeligvis heller ikke brydd seg spesielt mye om denne innvendingen, og det er en svært vesentlig utelatelse.
J.K. Baltzersen er redaktør av Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?
Foto: Lee Adlaf (Flickr)