Daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) på et Evangeliesenteret i Østfold. FOTO: AUDUN BRAASTAD/NTB SCANPIX

Språket er KrFs problem

Spør du om årsaken til splittelsen i KrF, er Sylvi Listhaug svaret.

Knut Arild Hareide ble pepet ut da han advarte mot Donald Trump på Oslo Symposium. Dette er en av mange hendelser som beskriver hvilke problemer KrF sliter med. Vedtaket om å gå i regjering er fattet, men problemene er ikke over. Når KrF denne helgen samles i Stavanger til det første landsmøtet etter høstens kriser, er det på mange måter et nytt skjebnemøte. Nå handler det om hvordan den nye lederen Kjell Ingolf Ropstad skal etablere en troverdig kommunikasjon med velgerne.

Striden i 2018 avdekket en dyp splittelse mellom grasrota og partiets tillitsfolk. Det er stor avstand i språk, og det virker ikke som at grasrota forstår de kristeligdemokratiske begrepene som partiets tillitsfolk lenge har brukt. Mange av KrFs grasrotvelgere ser ut til å ville å beholde det gamle KrF-språket.

En vesentlig årsak til splittelsen i KrF er Sylvi Listhaug. Hun har over lang tid benyttet en åndelig retorikk som mange KrF-velgere synes om. I mange kristne miljøer blir hun sett på som en verdikriger. Hun har bidratt til å presse KrF mot høyre, ikke minst fordi kretsene rundt Oslo Symposium gir henne sin støtte. For et år siden ble Listhaug og Hareide hovedpersoner i et politisk oppgjør som var preget av stor bitterhet og bruk av åndelig språk. Listhaug måtte gå av som statsråd og kalte norsk politikk for en barnehage. Et halvt år senere fikk striden betydning for Hareides forslag til retningsvalg.

Tilsvarende «verdioppgjør» har vi sett mye av i internasjonal politikk de senere årene. Religion kan være en sterk identitetsskaper i et samfunn. Enkelte forskere hevder at politikere kidnapper kristendommen for å realisere sine politiske mål. Donald Trump fridde uhemmet til kristne velgere i USA i 2016 ved å løfte fram Israel og abort-saken. Han kommer til å gjøre det samme for å sikre gjenvalg i 2020. I Europa bruker politikere kristne verdier for å hindre muslimsk innvandring. Statsminister Viktor Orbán i Ungarn er den som har dratt det lengst.

Ofte går det så langt at det utarter til misbruk av religion. Jeg har vært spesielt interessert i å finne ut hva som rører seg på grunnplanet og reiste på en religionspolitisk safari til Karmøy. Det var en sterk opplevelse å møte Trump-tilhengere og kristne som «hatet» Arbeiderpartiet. Etter deres mening var det «sosialistene» som hadde stått for avkristningen av Norge.

KrF sto i fare for å miste disse kjernevelgerne om partiet fulgte Hareides råd. Når man balanserer på sperregrensen, var det et risikabelt løp Hareide la opp til. Mange av hans politiske kolleger våget ikke å følge partilederen. Ulik holdning til risiko gikk helt til topps i partiet. Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad fryktet at kombinasjonen av Listhaugs sterke posisjon i KrF-grasrota og den samme grasrotas aversjon mot «sosialistene», kunne ende med forferdelse for KrF. De ble på invitert inn i et politisk selvmord.

Fra deres bakland i Rogaland og Agder var det to synspunkter som gikk igjen: «KrF har alltid vært et borgerlig parti» og «Sylvi Listhaug er jo en forsvarer av kristne verdier. Det må gå an å samarbeide med Frp». Stemningen i grasrota ble utslagsgivende for hvilke delegater fylkespartiene sendte til «skjebnelandsmøtet». Blå-siden vant med knapp overvekt, men det var egentlig KrFs kristendemokratiske linje som ble den store taperen. Språket som KrFs ledende politikere har forsøkt å utvikle, gikk på et nederlag.

Kjell Magne Bondevik forsøkte på 80-tallet å bygge opp et kristendemokratisk parti etter europeisk mønster. Da styres ikke politikken av konkrete bibelord. De politiske verdiene hentes fra en kristen grunnholdning. Det ble konflikt med Kåre Kristiansen, men Bondeviks linje vant fram. Mange av partiets tillitsfolk forsto den nye tenkningen, men store grupper av velgere skjønte det ikke. Budskapet nådde ikke fram. I mange kristne miljøer levde oppfatningen at «Guds klare ord må styre politikken». Når det står i Bibelen at man «skal velsigne Israel», så må det få noen konsekvenser i praktisk politikk. Det samme gjelder for homofili.

Gradvis har Frp oppdaget at den prinsipielle, kristendemokratiske tenkningen blant KrFs tillitsvalgte, åpnet et vindu der Frp kunne lokke til seg kristne velgere. Frp spilte på de bibelske følelsene og slapp å tenke for vidløftig og prinsipielt om hva som er et kristent utgangspunkt for politikk. Dette tok av da Listhaug ble en toneangivende politiker i Frp. Det har handlet mye om å verne våre norske, kristne verdier mot de verdiene innvandrere tar med seg.

KrFs problem er ikke de politiske fargevalgene. Problemene partiet har opparbeidet seg de siste årene skyldes at ledelsen ikke i tilstrekkelig grad har tatt på alvor den teologiske splittelsen som er blitt sterkere og sterkere i Norge. I en del kristne miljøer har det utviklet seg en politisk teologi som ligner på det vi ser i USA.

KrF har fått litt arbeidsro etter at partiet gikk inn i regjering. Den nye partiledelsen må bruke de neste månedene til å finne ut hvordan partiet skal takle utfordringen med det som rører seg på grasrota i partiet. Det er fare for at «God bless America»-tilstander også får et sterkere fotfeste i Norge. En slik utvikling bør KrF ha interesse av å forhindre.