Språk er makt

Jeg støtter ikke alle innstrammingene til Arbeiderpartiet i innvandringspolitikken, men jeg er enig i deres krav til norskkunnskaper. Språkopplæring er en plikt som må utføres før rettigheter kan innkasseres. Ikke minst er det viktig for å hindre utviklingen av en uoverstigelig avgrunn mellom minoritetene og majoriteten.

Jeg har imidlertid også bitt meg merke i hvor respektløst innvandrere med ukorrekt og svake norskkunnskaper blir behandlet av samfunnet. Et eksempel er turnusleger fra utlandet med svake norskkunnskaper, som blir ansett som udugelige og kunnskapsløse av kolleger og pasienter, til tross for mangeårig klinisk erfaring fra hjemlandet. Språket virker begrensende på deres kyndige kliniske ferdigheter og forringer således deres situasjon og status kraftig.

Krav til språk vil presse barn og foreldre med minoritetsbakgrunn til sterkere norskkunnskaper. Mange minoriteter stiller seg skeptiske til kravpolitikk. De bør erkjenne at det er veien å gå for å få til en blomstrende integrering. Barn med svake norskkunnskaper blir ofte offer for mobbing, og blir sårbare gjennom resten av skolegangen.

Obligatorisk kurs i norsk og samfunnsfag for religiøse ledere er også et godt forslag. Med gode kunnskaper i norsk og samfunnsfag vil de kunne appellere mer til den unge generasjonen. Ikke minst er det norske språket felles for ulike minoriteter. Bønnen bør derfor holdes på norsk, og ikke på den religiøse lederens morsmål.

Mange førstegenerasjons innvandrere føler seg avskåret fra samfunnet grunnet deres svake norskkunnskaper. De kan verken gjøre seg godt forstått eller forstå andre. Følelsen av avmakt preger livene deres. De kan bli stilt til veggs og parkert av andre med sterkere språklige ferdigheter.

Skarpt språk er inngangsbilletten til samfunnet og mediene. Fremmedfrykten preller av og mytene blir avmystifisert. Språk er makt, og denne makten har minoriteter sin fulle rett til å dele.