Spiste kraftfôr, gikk til Snåsa-mannen, men nå skjønte Northug at nok var nok

Noen få mennesker kan lese sin egen nekrolog. Petter Northug må løfte blikket og vite at dette er første dagen i resten av hans liv.

Et fristende sitat fra hans fortelling som kom i bokform i høst: «Sprint, action buing og drapstrusler. Nå begynte dette endelig å ligne en folkesport».

Det var hans egen oppsummering etter stafetten i Holmenkollen i 2011, da han provoserte svenskene på nytt og måtte ha politibeskyttelse før han skulle gå sprint i Stockholm. Ingen har gjort mer ut av langrennssporten enn Petter Northug. Kopien får vi aldri igjen. Northug er Northug. Punktum.

Onsdagens pressekonferanse viste hvor mye denne sporten har betydd for ham. Vi så hvilket følelsesmenneske han er. Han har trent hardt siden han var fem år. Han måtte stoppe opp og tørke tårene da han begynte å snakke om familien. Hvis han får en sønn vil han ikke drive ham så hardt som han selv ble drevet. Det er tøffe ord fra en som er født beskjeden og tilbakeholden i sosiale sammenhenger.

I Petter Northugs hode var karrieren over etter femmila i Holmenkollen i 2011. Det er snart åtte år siden. «Jeg brydde meg ikke lenger. Jeg trente fortsatt, men ikke som før», skriver han i boka si. At han kom tilbake til sitt sensasjonelle VM i Falun i 2015 skyldtes delvis fyllekjøring-skandalen. Han måtte gjenreise seg sjøl. Han gjorde det og satte punktum med en ny femmil som sjokkerte alle som var der. Den ble en klassiker der han hang som et slips i 49 kilometer og tok alle i spurten.

Det var i Falun han vant sin første verdenscupseier etter at han uforståelig ikke fikk starte i OL i 2006, det var i Falun han tok sin siste VM-tittel i 2015 og det var på seierspallen i Falun de fleste tårene kom. Han ble også Sveriges mest populære utøver. I Falun ble han første løpet som vant sprint og femmila i samme VM. Han ble den første som vant fire gull. Og den første som tok fire VM- og OL-titler på femmila, distansen som også i Petters øyne var den største og viktigste.

Når det nå analyseres bredt og vidt hvorfor han ble som han ble, ligger det meste i barndommen. Han hadde ingen nære venner. Han vant nesten ikke et eneste skirenn fra han var 5 til 15 år. Han beskriver hvordan Øystein Bogfjellmo slo ham i renn etter renn, år etter år. Bogfjellmo, et navn nasjonen ellers ikke har hørt om, var den store ledestjerna.

Som liten ble Petter Northug innbilt at han måtte spise kraftfôr for å holde følge i sin spinkle kropp. Det hadde han hjemme på gården. Foran VM-sesongen 2011, da alt så dystert ut på høsten med overtrening og en kropp som ikke fungerte, oppsøkte han i ren desperasjon Snåsamannen. Etter tre håndspåleggelser var musklene på stell igjen. Tro det eller ei.

Nå vil han tenke seg om før han begynner sitt nye liv. Petter Northug er tidenes største norske idrettsutøver. Ja, den påstanden er dristig. Marit Bjørgen, Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen, Sonja Henie, Grete Waitz, Magnus Carlsen, Ole Gunnar Solskjær, Hjallis, har alle vært innom den betegnelsen. De er umulige å sammenligne. Men langrenn er norsk kultur. Og måten han har skapt seg et stort navn i en så liten idrett, er unik. Northug har nådd langt utenfor sportens sirkler.

For nysgjerrigheten rundt ham har vært en nyhets-driver. Det er tre år siden han vant sitt siste mesterskap. Det er over et år siden han gikk sitt siste verdenscuprenn da han ble nummer 32 på sprint-prologen på Lillehammer. Han forsvant ut bakveien. Dessverre for siste gang. Vet vi nå. Men nyhetsinteressen rundt ham har levd hele tiden. Hva skjer med Petter? Onsdag roste han også måten han ble tatt inn igjen på landslaget på. Men han merket at han ikke holdt nivået lenger. Energien han merket sivet ut allerede i 2011, var borte nå. 

Reisen hans har vært fantastisk å følge. Fra OL-vrakingen i 2006 til det siste håpet skulle dyrkes fram i 2018. Alle vi som har sett på må bare takke for de opplevelsene vi fikk ta del i.