Debatt

Spillet om Syrias framtid

Krigen i Syria er i ferd med å brenne ut, men økonomiske sanksjoner kan forlenge lidelsene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det tok åtte år, nær en halv million døde og 12 millioner fordrevne før krigen begynte å ebbe ut. Mange stater engasjerte seg i krigen, men mindre i den politiske løsningen. President Assad vant med Russlands og Irans hjelp. IS har mistet sin siste enklave. Kontrollen over Idlib – et område i nordvest med tre millioner innbyggere og flere tusen jihadister og opprørere – gjenstår, men før eller siden vil Assad vinne kontroll der også.

Tyrkia, Russland og Iran har inngått en midlertidig avtale om Idlib for å unngå at regjeringsstyrkene angriper og utløser en ny stor flyktningstrøm mot Tyrkia, som har 3,4 millioner flyktninger fra før. Avtalen foreskriver en demilitarisert sone, isolering og bekjempelse av den al-Qaida -tilknyttede Hay’at Tharir al-Sham (HTS)-bevegelsen, og en anledning for sivile fordrevne til å komme seg ut. Tyrkia har hovedrollen i implementeringen, men i det siste har HTS likevel utvidet sin kontroll over området. Assad holder seg fortsatt i ro, for han må helst ha russerne med seg, og Putin er for tiden mer opptatt av forholdet til Tyrkia og den politiske dragkampen om det framtidige Syria enn av Idlib.

De som står sterkest på bakken står sterkest også ved forhandlingsbordet. Det er en gammel lærdom. Da snakker vi om Russland, Iran og Tyrkia i tillegg til Assad, som ofte går under benevnelsen Astana-gruppen (etter Astana i Kasakhstan, hvor de først møttes). USA har egentlig aldri hatt noen nasjonal interesse i Syria, og nå kutter president Trump tapene både der og i Afghanistan. Den 2.000 mann store amerikanske styrken i Syria skal ned til noen hundre.

USA har én overordnet interesse i Midtøsten: bekjempelse av Iran, med Israel, Saudi-Arabia og Emiratene som hjelpere og pådrivere. Virkemidlene er sanksjoner og – hvis de ikke virker – bruk av makt. Amerikanerne håper å svekke den iranske økonomien så mye at Iran reduserer sitt nærvær i Syria, Libanon, Irak og Jemen. Sanksjonene er historisk strenge, men erfaringene så langt er at nærværet avhenger mer av de sikkerhetspolitiske utfordringene enn av svingningene i økonomien. USA kommer naturligvis inn i den politiske prosessen i Syria via FN, men verken kan eller vil spille noen hovedrolle der.

Israel har spilt sine kort godt. Nethanyahu har sagt minst mulig og begrenset seg til å forsvare Israels grunnleggende sikkerhetsinteresser. Han har gått på vingene når Iran har vært i ferd med å etablere seg nær Golanhøydene og når våpen som er farlige for Israel har vært på vei til Hizbollah. Flere hundre bombetokt er utført; mange av dem har gått under radaren. Nethanyahu var den første til å reise til Moskva etter at russerne engasjerte seg militært, og inngikk en avtale for å unngå kollisjoner i lufta. Fra september 2016 til i dag har han hatt 11 møter med russerne.

Russland la i 2017 fram et grunnlovsforslag for å få i gang diskusjonen om hvordan det framtidige Syria bør se ut. Forslaget innebærer en føderal løsning innen de opprinnelige grensene, med kulturell autonomi for kurderne og et to-kammerparlament hvor det ene kammeret består av representanter for regionene. De militære styrkene skal holdes utenfor politikken. Foreløpig har man ikke kommet lenger enn til å trekke tau om sammensetningen av en grunnlovskommisjon. Regimet har utpekt 50 medlemmer, opposisjonen har utpekt 50, og Astana-landene skal prøve å få fram enighet om de resterende 50 fra det sivile samfunn og de uavhengige. Arbeidet står i stampe.

Russerne forlanger ubetinget internasjonal støtte for gjenoppbyggingen av Syria, og vil sikre seg kontrakter der. De håper å rehabilitere Assad, som nå må nedbetale hjelpen. Det samme gjelder Iran. Begge har etablert egne forretningskommisjoner for å posisjonere seg i det syriske markedet. Olje og gass, elektrisitet, jordbruk, turisme og fast eiendom er prioriterte sektorer. De har litt forskjellig strategi: Mens russerne vil forsterke det eksisterende maktapparatet og befeste sin innflytelse på den måten, spiller iranerne mer på sine lokale partnere – syrere som sympatiserer med iranske målsettinger og som kan forfremmes til viktige stillinger innen sikkerhet, økonomi og politikk generelt. Hvis Assad vinner et framtidig valg kan også Tyrkia melde seg på, men inntil videre aksepterer ikke tyrkerne det sittende regimet.

Kineserne har også en finger med i det økonomiske spillet. De var tidlig ute med å gi Assad politisk støtte i tråd med grunnprinsippene i FN-pakten – statlig suverenitet, territoriell integritet og ikke-innblanding i indre anliggender – som gir dem fordeler sammenlignet med vestlige land som stiller krav til styresett m.m. Huawei sikret seg kontrakt på gjenoppbyggingen av det syriske telekommunikasjonsnettet allerede i 2015, kineserne har store eierandeler i to syriske oljeselskaper, og de etablerer seg i havnebyene Tripoli og Latakia som ledd i det gigantiske silkeveiprosjektet. India engasjerer seg også, men flere private indiske og kinesiske selskaper trår forsiktig fordi USA kan komme til å sanksjonere mot dem.

EU forventes å bidra til gjenoppbyggingen av Syria, men avventer den politiske rekonstruksjonen av landet. Den vil ikke svare til europeiske standarder. Hvis USA straffer utenlandske selskaper som jobber der, vil engasjementet begrenses og Irans og Russlands innflytelse styrkes. Da vil krigen fortsette med økonomiske midler, og sivilbefolkningen vil fortsatt være taperne.

Mer fra: Debatt