Spekulativt om klima

Jeg og andre er visstnok mer opptatt av debattklimaet i klimapolitikken enn av klimaet.

I Dagsavisen 20. juli skriver Aage Borchgrevink og Anne Karin Sæther en artikkel om hvorfor det er mer skepsis på høyresiden til at klimaendringer (bare) er menneskeskapte enn det er på venstresiden. «Høyresiden» er her å forstå som (deler av) Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet. 

Jeg kan ikke svare på vegne av de omtalte partier. Men jeg har en kommentar til den årsaksforklaringen Borchgrevink og Sæther legger frem. Den virker konstruert.

Ifølge de to forfatterne er det nemlig sannsynlig at det er Civitas og Minervas skyld at det er så vanskelig å være klimapolitiker i blant annet Høyre. Grunnen er «holdningene» i Civita og Minerva, «blant annet omfavnelsen av Bjørn Lomborg». En annen grunn er at jeg og andre visstnok er mer opptatt av debattklimaet i klimapolitikken enn av klimaet. Minerva er en uavhengig borgerlig avis og må eventuelt svare for seg selv. Men at en avis blir kritisert for å slippe til ulike innlegg og ideer er unektelig spesielt.

Civita er en liberal tankesmie uten bånd til noe parti, og medarbeiderne står selvsagt fritt til å ha sine egne meninger. Men er det sant at vi som arbeider i Civita, er så skeptiske til menneskeskapte klimaendringer, «omfavner» Bjørn Lomborg og er så opptatt av debattklimaet fremfor klimaet at vi rett og slett (med vilje?) ødelegger for klimapolitikerne i Høyre? Påstanden er, er etter min mening, både søkt og absurd.

Den «dokumentasjonen» forfatterne legger frem, er 1) at «Civita, som pleier å være på lag med fakta og vitenskapen, (..) flere ganger (har) vist til Lomborg» og altså «omfavnet» han, og 2) at jeg skrev én artikkel i 2007 og én i 2019, der jeg drøftet debattklimaet i klimapolitikken.

For å ta det første først: Hvis man søker på «Lomborg» på Civitas hjemmeside, slik Borchgrevink og Sæther åpenbart har gjort, får man sju treff, hvorav ett fra 2005 og ett fra 2008 og resten fra 2007. Og det man finner er følgende: Link til et paper som Lomborg publiserte i forbindelse med at han og Al Gore var invitert til den amerikanske Kongressen, et intervju med Lomborg som var gjort av tidligere politisk redaktør i Svenska Dagbladet, PJ Anders Linder, som den gangen også var medlem av Fagrådet i Civita, link til en artikkel av Lomborg i Wall Street Journal, en svensk bokanmeldelse og en kort kommentar til behovet for vitenskapelig kritikk og prøving, skrevet av en tidligere medarbeider i Civita. Dessuten finner vi altså min artikkel om klimadebatten fra 2007. Det syvende treffet synes å være en kritikk av Civita som sto i BT, og som BT nå har fjernet. Finner man noe annet om klima på Civitas hjemmeside? Ja, faktisk ganske mye.

Den første publikasjonen om klima ble utgitt i 2008, og i senere år er det utgitt mange. Og den som ikke bare søker, men også leser våre publikasjoner, vil oppdage at de ikke legger Lomborgs resonnementer til grunn – om at man må gjøre mindre for å begrense klimaendringer. Våre publikasjoner dreier seg stort sett om å gjøre mer – samtidig som de kritiserer klimatiltak som, etter forfatternes mening, ikke virker godt nok.

Men selv om vi ikke har omtalt Lomborg på over 10 år og ikke noen gang har «omfavnet» han, syns jeg personlig det er lite fornuftig å omtale han i så nedsettende vendinger som Borchgrevink og Sæther gjør (for øvrig uten særlig dokumentasjon). Lomborg er klart utenfor «mainstream» i klimapolitikken, men han er en anerkjent og interessant stemme internasjonalt. At det nærmest er uakseptabelt å ha referert til ham for over 10 år siden forteller dessverre noe om – ja, debattklimaet.

Da det nylig var valg i Danmark, kom klimasaken for første gang høyt, og kanskje høyest, opp i velgernes bevissthet. Det førte til mye debatt og analyse av hvorfor det ikke hadde skjedd før, hvorfor det skjedde nå, og hva konsekvensene for valgkampen og valgresultatet var. En viktig forklaring som flere la vekt på, var at klimasaken til nå ikke har vært «politisert» og til dels er vanskelig å politisere: Mener partiene omtrent det samme, bare med ulik grad av intensitet – eller mener de forskjellige ting? Hva er partiene for og mot? Hvilke konfliktlinjer trer frem når saken blir viktigere, både reelt sett og for velgerne?

Det er ikke åpenbart hva svarene på disse spørsmålene er, og det var dette jeg prøvde å få frem i min artikkel om klimadebatten i Aftenposten tidligere i år: Hvilke konflikter kan vi se for oss – og hvor intense vil de bli? Etter min mening er klimasaken så viktig at det er nødvendig å forsøke å forstå dette. Hvis vi ikke gjør det, risikerer vi en klimapolitikk som er mindre effektiv enn nødvendig, mindre oppslutning om klimapolitiske tiltak og unødig polarisering. At dette i Borchgrevink og Sæthers optikk synes å være uinteressant eller, enda verre, en slags avledningsmanøver, kan jeg bare ta til etterretning.

Borchgrevink og Sæthers analyse virker lite redelig. Hvis det holder med «et kjapt søk» for å dokumentere hvem som er mest interessert i klimaet, må vi for eksempel konkludere med at venstresidens tankesmier, Agenda og Manifest, nesten ikke er interessert i klimaet i det hele tatt og langt mindre interessert enn Civita er. Men det er kanskje ikke helt fair å konkludere på den måten?

Civita kommer til å fortsette å engasjere seg, både i klimasaken og i klimadebatten – og vi er glade for at flere partier, også på venstresiden, synes å hente inspirasjon fra de arbeidene vi gjør.