Søstrene som trengte hver sin kirke

Sagnet sier at det var to søstre som var så bitre uvenner at de fikk bygd hver sin kirke vegg i vegg der Sylvi Listhaug og KrF i forrige uke kom for å forhandle om regjeringsmakt.

Man hadde valgt historiske kulisser ved Søsterkirkene på Hadeland da regjeringspartiene møtte KrF – «partiet totalt uten ryggrad, uten styring og uten noen vei videre», for å bruke Listhaugs egne ord – til regjeringsforhandlinger. At akkurat KrF og Listhaug kunne trengt hver sin kirke, har vi lenge skjønt på den offentlige debatten, selv om vel verken Mariakirken eller Nikolaikirken har noen historie med å tillate «imam-sleiking», for å bruke enda et av Listhaugs ord fra en gang hun angrep Knut Arild Hareide. I retur har hun fått mange velrettede spark fra KrF-miljøet som da partiet «lyste ut» jobben hun da hadde som integreringsminister, og skrev: «Personer som vektlegger mistenkeliggjøring, mistillit og bygging av murer, oppfordres ikke til å søke».

Jeg var på nydelige Granavollen på Hadeland i fjor, og kom til å tenke på historien bak kirkene da jeg så bildet der partilederne Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp) og Trine Skei Grande (V) poserte sammen med KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad i de historiske omgivelsene. På 1100-tallet ble to storslåtte steinkirker reist side om side i det som var en svært rik del av Norge. Vi var så heldige at vi fikk en omvisning i en av kirkene og på kirkegården der Aasmund Olavsson Vinje ligger gravlagt. Det er i sannhet et av Norges aller flotteste steder, og usedvanlig rikt på historie. Tross kallenavnet «Norges Toscana» som kanskje kunne sendt tankene i retning sydligere strøk, føles plassen like norsk som et stykke brunost.

Man tar seg likevel i å undre over hvor mye blod, slit og sikkert også menneskeliv det må ha kostet å bygge de to kirkene nærmest vegg i vegg for nesten 900 år siden. Sagnet sier altså at det dreide seg om to søstre som var uvenner, og som fikk hver sin kirke. I dag vet ingen helt sikkert hvordan det gikk til da Mariakirken og Nikolaikirken ble reist ved siden av hverandre.

For den som vil gjøre alle til lags koste hva det koste vil, var det kanskje helt i orden å slite ut gudene vet hvor mange arbeidere og kaste bort enorme verdier på å bygge to gudshus tett i tett. Men for den som er opptatt av synergier, nye ideer og bedre løsninger, vil det forhåpentlig neppe være til inspirasjon. Til det duger kanskje disse ord, refleksjonslyrikk, fra nevnte Aasmund Olavsson Vinje:

Kunnskap skal styra Riki og Land,
og Yrkje skal Baaten bera,
og Ingen maa vera ein Styresmann,
som ikkje ein Mann kan vera.
(Gjengitt ved hjelp av Wikipedia fra avisa Dølen 3. april 1859)

God fredag!