Sosialdemokratiets utakknemlige døtre

Den norske modellen er i ferd med å raseres av Solberg-regjeringen.

I motsetning til nesten alle andre land i verden kan man i Norge komme til politisk makt uten å tilhøre en gammel elite. Slik har det ikke alltid vært. Fra 1814 var makten konvensjonell og nært tilknyttet handelsborgerskapet, redere eller skogeiere. Men Norge er et unntak i verden. I løpet av etterkrigstiden viste Arbeiderparti-regjeringene til Gerhardsen og Brundtland, at både folk og kvinner var skikket til å ta ministerpostene. Vår nåværende statsminister er datter av en konsulent og kontorfullmektig i Bergen Sporveier, utenriksministeren av en elektriker og en sekretær, og finansministeren av foreldre som drev skobutikk på Majorstua. De to sistnevnte har framhevet sin oppveksthistorie som komplisert på grunn av økonomiske konsekvenser etter foreldrenes samlivsbrudd og skilsmisse, men på tross av dette har de klart å kjempe seg frem til suksess, basert på hardt arbeid og vilje tross motgang. Men er dette den hele sannheten?

Kjetil Staalesen: De aller fleste av oss er barn av velferdsstaten

Utenriksministeren, Ine Marie Eriksen Søreide, forteller at moren hennes var uføretrygdet gjennom store deler av hennes liv. «Man blir jo litt kreativ av ikke å ha all verdens med penger», sier hun, og «Jeg har måttet arbeide hardt». Hun forteller at hun blant annet måtte sy sine egne lampeskjermer selv.

Vår finansminister, Siv Jensen, har en oppveksthistorie med noen likheter. Siv Jensen vet hvordan det er «å ikke ha en krone». Da foreldrene skilte seg hadde moren ingen inntekt, og slet med å forsørge familien. Hva kunne en arbeidsledig alenemor på Ullern, med hus og stor gjeld, med tre barn under utdannelse, og med begrenset utdanning og arbeidserfaring i grunnen leve av?

Heldigvis for familien Jensen hadde Borten-regjeringen allerede lagt fram loven om folketrygd sommeren 1966, og på grunn av loven om universell barnetrygd 1946–1947 (lagt fram av Kaare Fostervoll, den radikale sosialdemokraten, statsråden og senere kirke- og undervisningsministere i Gerhardsens Arbeiderpartiregjering 1945–1948), kunne finansministerens mor overleve på barnetrygd og barnebidrag, Heldigvis for familien Jensen hadde Fostervoll også lagt fram lovforslaget om studiefinansiering vinteren 1946–1947 slik at Siv i en kritisk periode kunne dele studielån og stipend med moren, selv om dette umulig kunne være noen heldig løsning for noen av dem. Siden trygden førte til en «bunnlinje» kunne moren etter hvert etablere «egen virksomhet med stryking og pressing av klær» uten så stor risiko for å miste hus og hjem.

Den samme problematiske situasjonen oppstod for Ine Marie Eriksen Søreides mor etter skilsmissen. Heldigvis fantes en offentlig trygdeordning med formål «å økonomisk støtte den som helt eller delvis mistet sin arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte». Denne generelle folketrygdordningen fra 1966 (med forløper i Arbeiderkommisjonens ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere fra 1894, og obligatorisk sykeforsikring for lavtlønnede arbeidere fra 1907), ble tidlig på 50-tallet supplert med minstepensjon og inntektsbasert pensjon og altså uføretrygden som sikrer utsatte familier en stabil økonomi.

Vår statsminister holder kortene om sin oppvekst litt tettere til brystet. Foreldrene hennes var lønnsmottagere i Bergen Sporveier, men oppveksten i Kalfaret var litt tettere på Bergens mest fornemme handelsborgerskap, som tradisjonelt på høyresiden har hatt minimalt behov for ansvarliggjørende samfunnsendringer utover handelsøkonomiens egne strukturer. Etter å ha kjempet med en uoppdaget dysleksidiagnose i grunnskolen, skulle etter hvert Erna Solberg ta mellomfag i sosiologi, et samfunnsvitenskapelig fag som er forankret i Karl Marx’ arbeid om kapitalismens samfunnsstrukturer, og hvor kunnskap om sosial endring er et hovedfelt. Kanskje var det her hun fikk sansen for radikale samfunnsomlegginger. Men Høyre og Frp har aldri vært partier for de svake. I 2015 åpnet regjeringen for midlertidige ansettelser, noe som oftest rammer negativt for eneforsørgere med ønske om fast inntekt. I 2015 kom boliglånsforskriften som skal hindre norsk gjeldsvekst, men som i praksis hindrer eneforsørgere kjøp av bolig. Husbankens praksis ivaretar heller ikke reelt sett disse. I 2016 kom innstramminger for eneforsørgere, også de med funksjonshemmede barn. All forskning viser at det er barna som rammes. Det kan virke som at Carl I. Hagens utspill mot alenemødre i 1989 fortsatt er agenda. Høyre har en lang historie for å kjempe mot radikale samfunnsendringer. Ikke bare argumenterte de mot stemmerett for kvinner i 1913, de var også mot innføring av alderstrygd i 1936. De stemte ikke for arbeidsledighetstrygd i 1938, og ikke for Statens Lånekasse i 1947. Høyre stemte mot uføretrygd i 1961. 127.000 uføre ble rammet av innstramminger av uførereformen i 2015. Det var uføre med lavest inntekt som ble rammet hardest av omleggingene. All forskning viser at det er barna som rammes.

Den norske modellen er kjempet fram av arbeiderbevegelsen og venstresiden over tid. Alle våre fremste ministre er i dag kvinner. På tross av en biografisk selvkonstruksjon som «selfmade» fra en vanskeligstilt arbeiderklasse, underslås historien om at «the winning horse» er en fungerende norsk samfunnsmodell. Under Solberg-regjeringen er dette systemet nå i ferd med å raseres. Hvorfor er de ikke solidariske med de kvinnene som står i samme livssituasjon?