Sosialdemokratiets krise

Markedsfundamentalistene styrer videre i Europa – uten opposisjon.

Enda en sosialdemokratisk regjering i Europa har falt. I Hellas er Papandreous regjering blitt erstattet av en koalisjon der høyresiden inngår. Det er ikke de langvarige folkelige protestene i Hellas’ gater som har tvunget fram denne regjeringen – de ville ikke ha noen av de partiene som er med i den. Den er i stedet i praksis nedsatt av EU og IMF, med bare ett mandat – å gjennomføre den seneste «redningspakken» som henges rundt grekernes nakke.

Papandreous skjebne ble først beseglet når han prøvde seg på en mislykket taktisk manøver, gjennom å antyde utlysning av en folkeavstemning. Å i det hele tatt lufte muligheten for at resultatet av «forhandlinger» med den europeiske bankkapitalens politiske representanter skulle underlegges dem som kommer til å bli berørt, var den postdemokratiske EU-æraens største faux pas. Hellas’ finansminister dro direkte fra sykesengen til G20-møtet i Cannes. Umiddelbart etter sin retur til Aten – klokken 04.45 den 3. november – utstedte han en kunngjøring. Uten å nevne landets regjeringssjef med ett ord, slo han fast at Hellas’ eurotilslutning er «en historisk seier» som «ikke kan være avhengig av en folkeavstemning». Derfor, meddelte han, krevdes «politisk seriøsitet og konsensus», for å «umiddelbart implementere beslutningen fra den 26. oktober», det vil si EU-ledernes diktat.

Overenskomsten, presentert som streng, men sjenerøs solidaritet med Hellas, er både utilstrekkelig og urettferdig. Opplegget innebærer at det først og fremst blir greske pensjonsfond som tar den største smellen. Samtidig utvides krisefondet EFSF – gjennom selv å låne! Investorer, helst i land som Kina og Brasil, forventes å kjøpe et nytt «spesialinstrument». I stedet for å låne ut penger direkte til kriselandene skal disse långiverne se sine lån innpakket i noe som «garanteres» av EFSF – som bare har penger til en brøkdel av sine forpliktelser. Etter 2009 er det ikke mange som uten videre går på det trikset. Det ser vi også når Italias renteutgifter skyter i været, tross at poenget var å unngå nettopp en slik spiral.

Finansherrene må samtidig være fornøyde med at så mange europeere nå er blitt forledet til å se på grekerne som utakknemlige og bråkete, i stedet for å legge skylden der den hører hjemme. Faktum tåler å gjentas: Grekerne jobber mer enn alle andre i Europa. Samtidig har de lave lønner. Det gjelder også i offentlig sektor, hvis størrelse er mindre enn EU-gjennomsnittet. Allerede før krisen lå grekerne på topp i EU når det gjelder arbeidende fattige. Arbeidsledighetstrygden ligger under fattigdomsgrensen. Nå har også den nye grunnpensjonen havnet der, og den kommer trolig til å senkes ytterligere. Det er altså i denne situasjonen at grekerne – de av dem som savner fete utenlandske kontoer og politiske kontakter – skal skvises ytterligere, i tiår framover, for at bankene skal gli unna riskene ved sin egen långivning.

Det hadde ikke vært urimelig å forvente seg at Hellas‘ sosialdemokrater da tilbød et alternativ. Men det har aldri vært aktuelt. Ikke heller folkeavstemningsutspillet hadde den hensikten. Tvert imot var det et forsøk på å enklere selge inn den usle dealen.

Men dette er en rød tråd for sosialdemokratiet – og de etablerte venstrepartiene som virrer rundt i dets skygge – over hele Europa. I stedet for å bruke krisen til å bryte med tre tiår av nyliberalt hegemoni – som har lagt grunnen for dagens krise – tar man på seg oppgaven å være EU-byråkratiets beskytter og ambassadører overfor sine forvitrende velgerbaser. Mens man svømmer rundt i krisebølgene med en sementert EU-lojalitet hengende rundt anklene, passer andre på å surfe spenstig på bølgene. I ECB og EU-kommisjonen har ønsket om å skjære ned velferdsordninger, mose faglige rettigheter og flytte makten over finanspolitikken lenger bort fra folkevalgte, alltid vært institusjonalisert. Ved hver korsvei under krisen har man nå sørget for å trykke inn mer av denne katastrofeoppskriften i overenskomstene.

Det mangler altså nesten helt parlamentarisk opposisjon mot nettopp den økonomiske politikken som nå har ført land etter land i Europa ned i fattigdomsvekst og massearbeidsledighet. Det er en tomhet der lite annet enn forakt for hele det politiske systemet kan gro. I det landskapet kommer det til å bli stadig vanskeligere å forsvare solidariske ordninger som tidligere er blitt kjempet fram. I det landskapet trives også syndebukktenkning og høyrepopulisme.