Sosialdemokratiet sliter

Det har skjedd noe under de borgerlige regjeringene. Solidariteten forvitrer.

For første gang på bortimot 90 år gikk vi inn 2019 uten en demokratisk valgt sosialdemokratisk ledet regjering i noen av de tre skandinaviske landene. Sverige har de siste årene holdt sosialdemokratiets fane høyt hevet, men de siste fire månedene har landet hatt et forretningsministerium. På hengende håret oppretter Sverige nå en form for «historisk balanse» igjen. Men det har sin pris, og de svenske sosialdemokratene styrer nå på et mer borgerlig program enn noen gang. Har sosialdemokratene utspilt sin historiske rolle?

Det er ikke bare i Skandinavia at sosialdemokratene sliter. I Storbritannia kan Labour komme til makten igjen med det første, men det vil mest skyldes de konservatives totalspagat i Brexit-spørsmålet. I Nederland er sosialdemokratene svakere enn på mange år, og det samme gjelder i populismens Italia. I Hellas kollapset PASOK etter at finanskrisen for noen år siden knekket landet. I Frankrike er sosialdemokratene langt nede, utfordret av andre sterkere krefter, både i sentrum og til venstre. I Tyskland er situasjonen en annen, og ganske unik, der sosialdemokratene har sittet i en storkoalisjon med det konservative CDU/CSU siden 2013. Ikke udelt enkelt, i landet der verdens første sosialdemokratiske parti så dagens lys i 1875.

De spesielle skandinavene

I Norge kunne vi raskt ha fått en sosialdemokratisk regjering nå i 2019, da KrF lenge var nær et forpliktende samarbeid med Ap. I Danmark blåser det sosialdemokratiske partiet frisk vind i sine gamle faner, og forsøker å bli tøffere enn de konservative på innvandrings- og integreringsspørsmål, i håp om igjen å vinne makten ved neste valg.

Gjennom over 90 år med reformarbeid har de skandinaviske sosialdemokratene klart å bidra til en unik samfunnsmodell, og er blitt de ledende sosialdemokratiene. Skandinavene omfordelte store deler av produksjonsoverskuddene. FN-rapporter viser at vi i det store og hele er verdens mest ukorrupte (til tross for reiseregningstull fra stortingsrepresentanter), og vi er fortsatt jevnt over både lykkelige og tillitsfulle (til tross for Trygve Slagsvold Vedums tirader om det motsatte). Boka «Ulikhetens Pris» (Richard Wilkinson og Kate Pritchet, 2012) viser at de skandinaviske samfunnene skårer høyt på alle velferdsindikatorer, fordi vi er samfunn med relativt mindre ulikhet enn andre.

Vi tåler skattetrykket

Vi tåler derfor et høyt skattetrykk. I dette ligger også en solidaritetstanke; vi betaler skatten med (tilstrekkelig) glede, fordi det kommer den andre og samfunnet til gode. Sosialdemokratiet ville først og fremst legge til rette for at folk flest, det vil si arbeiderklassen og senere middelklassen, skulle få et verdig arbeid, og bidra til skatteinngangen og samfunnssolidariteten.

I våre moderne samfunn forblir velferdsstatens utfordring i essens de samme som tidligere: hverdagen må legge til rette for arbeid, slik at vi har nok skatter til barnehager, skoler, helsevesen etc. Derfor ber Erna oss om å få flere barn. Men noe har skjedd under borgerlige regjeringer, i hele Skandinavia. Det blir større forskjeller, de rikere har fått relativt mer å rutte med, og får i tillegg skattekutt. Da forvitrer samfunnssolidariteten. Hvem vil vel ha flere barn i et mer konkurranseutsatt samfunn? Dessuten forbruker vi så mye per person, at flere av oss født inn på nåværende kurs har en ødeleggende økologisk nedside.

Det norske arbeidslivet og politikken

I boken «Sustainable Modernity. The Nordic Model and Beyond» (Red. Nina Witoszek og Atle Midttun, 2018), forklares den skandinaviske suksessen delvis kulturelt. Den særskandinaviske kristendommen, for eksempel, bygget videre på eksisterende måter å tenke både nøysomhet og pragmatisk rasjonalitet på (Grundtvigs «menneske først, så kristen»). Det var også en implisitt økologisk tankegang, om å etterlate gården sin i bedre stand enn hva den var da en selv overtok. Kooperative løsninger ble utprøvd. Denne skandinaviske kristne opplysningstiden ga inspirasjon til å tenke fremover, i stedet for å være tilbakeskuende.

Den nordiske modellen forstås gjerne i utlandet som en middelvei mellom kapitalisme og sosialisme. Det er kanskje mer en kombinasjon av samarbeidende og konkurrerende elementer. Vi har en konkurranse- og markedsøkonomi, men den fremmer samarbeid, både på mikro, meso og makronivå. Dette skiller seg fra den neoliberale modellen, hvor det er konkurranse på alle trinn. Også her hjemme har partene i både arbeidslivet og i politikken til tider vært rykende uenige, men de har prosedyrer for å håndtere det. Vi får ergo et system basert på gjensidig tillit og respekt.

Må bli mer offensive

Men nå kommer en snikende følelse av at de gode, gamle sosialdemokrater ikke klarer å svare tilstrekkelig godt på dagens komplekse utfordringer. Hvorfor stemmer ikke arbeiderklassen på sosialdemokratene lenger? Hvorfor stemmer så mange ufaglærte skandinaver heller på Frp, Sverigedemokratene eller Dansk Folkeparti? Vil de svenske sosialdemokratene skille seg fra fagbevegelsen, slik de danske allerede har gjort? I så fall står bare Norge igjen som garantisten på «det gamle regimet».

Men fagbevegelsen, sammen med sosialdemokratene, har en viktig rolle fremover, når vi skal diskutere hvordan arbeidslivet fremover skal innrettes, med økt grad av maskiner og kunstig intelligens. Og hvordan skal vi få unge bort fra trygd? Og hvorfor klarer ikke vi i Skandinavia å bygge togsystem som både fungerer og er hurtige? Hvorfor øker også ulikheten i våre egne land? Og hvorfor får vi ikke til integrering på en god nok måte?

Personlig synes jeg ikke at noen av de skandinaviske borgerlige partiene har svarene. Jeg stemmer likevel ikke på et sosialdemokratisk parti. Men jeg vil gjerne leve i et samfunn som har et sterkt sosialdemokratisk parti, som springer ut av en stolt sosial, inkluderende og solidarisk tradisjon. Vi trenger et sterkt fellesskap i Skandinavia, tuftet på gode solidariske verdier. Derfor håper jeg at de skandinaviske sosialdemokratene klarer jobben de historisk var så gode til. For deres tid er vel ikke ute?