Tenk deg at du vinner tjue liter brus i et lotteri. Dette er en ordentlig gladnyhet for deg. Du elsker brus. Du er avhengig av brus. Du kan ikke leve uten brus. Du er lykkelig. Du setter den i kjøleskapet. Du vet at du ikke bør drikke alt på en gang, men du kan jo alltids gå på do innimellom. Når naturen etter hvert kaller, oppdager du at noen dessverre har låst døra til dassen. Du kommer ikke inn. Du får ikke gjort ditt fornødne. Du har massevis av deilig brus igjen i kjøleskapet, men hvis du drikker den, kommer det til å ende med katastrofe. Vil du da fortsette å drikke brus?
Messa Offshore Northern Seas (ONS) arrangeres ikke for havseilingsentusiaster eller villfiskens venner, men for norsk og internasjonal oljebransje. Annethvert år setter sjeiker, gründere, magnater og petroleumstopper hverandre stevne i Stavanger for å snakke om olje og gass. Årets messe er nettopp over. For mange av deltakerne ville svaret vært, dersom du ser dem for deg som den lykkelige og etter hvert ulykkelige brusdrikkeren, at det bare er å fortsette å helle innpå.
Virkeligheten er som følger: Temperaturen på jorda kan ikke stige med mer enn to grader celsius. Helst ikke mer enn halvannen grad. Skal vi nå det målet, kan vi ikke slippe ut mer enn 900 gigatonn Co2 i tillegg til det vi allerede har sluppet ut. Selv da er det bare 66 prosents sjanse for å nå målet, men det er jo bedre enn ingenting. Samtidig har vi allerede funnet kull, olje og gass nok til at vi, dersom vi forbrenner hele sulamitten, kommer til å slippe ut 2.800 gigatonn Co2. Vi har med andre ord allerede funnet mye, mye mer fossilt brennstoff enn vi noen gang kommer til å kunne bruke – under forutsetning at vi ønsker å bevare jorda som et levelig sted, selvsagt. Hva er da poenget med å lete etter mer? Eller for å gå tilbake til den tissetrengte brusdrikkeren: Ville det være lurt å bruke store krefter på å jakte på enda mer brus, mens man krøker seg tissetrengt rundt et overfylt kjøleskap, som man aldri får tømt uansett? Nei, i grunnen ikke.
Under ONS ble det klart at både toppolitikere og oljetopper faktisk synes dette er en god idé. Vi skal lete etter mer selv om vi allerede har mer enn nok. Regjeringen utlyser den 24. konsesjonsrunden. Høyre og Frp (og muligens Ap også, vi får se) sitrer som små barn utenfor en godtebutikk og kan ikke vente på en mulighet til å åpne Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeleting. Denne planen er tåpelig av så mange grunner. Det er snakk om sårbare områder, vi kan som sagt ikke bruke særlig mer fossilt brensel uansett – og hvem skal egentlig få lov til å tjene penger på og bruke energien fra de siste dråpene? Verdens rikeste land, langt mot nord – eller noen av de fattigere landene i Asia og Afrika som ligger nærmere områdene som virkelig trenger mer energi framover?
Lagføreren for norsk fossilbransje, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen fra interesseorganisasjonen Norsk Olje og Gass, pleier å hevde at de fossile drivstoffene vi nordmenn pumper opp er renere enn det de andre utvinner. Det er riktig på en veldig sær måte. Ja, vi forbrenner litt mindre Co2 under selve utvinningen. Men det betyr selvsagt ikke at norsk olje er tilsatt et mirakelserum som gjør at den slipper ut mindre Co2 enn annen olje når den forbrennes. Hvilket man kan få inntrykk av når man hører på norske oljeentusiaster.
Forrige ONS hadde «Change» som tema. I år var det «Transition». Dersom denne tilsynelatende endringsviljen skal ha noen verdi, må det bety at bransjen går helhjertet inn for å bli en ren energibransje. Det meste tyder på at det ikke er tilfelle. Snarere ser det ut til at oljebransjen ønsker å tilpasse seg en lavere oljepris, mens de venter på bedre tider, og at det grønne skiftet for dem ikke består av en egentlig endring. Snarere handler det om nye forsøk på grønnvasking. Skulle de laget en TV-serie, kunne de kalt den «Green is the new black».
Det er muligens en smart, om enn svært kortsiktig og hul strategi å forsøke å framstille fossilbransjen som grønn. Men det er egentlig mer befriende å høre på dem som ikke later som. For eksempel Steinar Riise i offshoreserviceselskapet Ocean Installer, som svarte slik da Dagens Næringsliv ville vite om folk i hans bransje snakker noe særlig om klima: «Nei, ikke i det hele tatt. Det er ikke på agendaen i det hele tatt». Riise tror i grunnen ikke på klimaendringer. «Hvor blir det av den globale oppvarmingen når vi opplever tidenes kaldeste vinter?» spurte han under ONS.
Samordna opptak for i år viser at søknadene til oljerelatert høyere utdanning faller som en stein. Studentene har tatt konsekvensene av en framtid som er dønn tydelig for alle som vil se. Hvis ikke oljeselskapene gjør det samme, velger de å spille på lag med en framtid ingen vil ha. Tilbake til brusdrikkeren: Det hjelper ikke å smile og si at man er ren og pen hvis man sitter nedsunket i ulevelige og endeløse mengder med avfallsstoffer.