Båndet mellom barn og foreldre er noe av det sterkeste kjærlighetsbåndet som finnes. Båndet har sin misjon, det er laget for at foreldre skal ofre alt for å beskytte barnet sitt. Når så noen, av ulike grunner, fjerner barnet så vil en sunn og naturlig reaksjon være sinne, sorg og sjokk. En akuttplassering av et barn vil derfor være en intens følelsesmessig belastning for både barn og foreldre. Som far eller mor vil man så gjøre alt for å gjenopprette kontakten og få tilbake sitt barn og kjempe for det med alle midler. Denne kunnskapen har de fleste lekfolk. De vil forstå dette. I barnevernssystemet er denne kunnskapen ikke-eksisterende. Det å kjempe for barnet sitt blir betraktet som manglende samarbeid. Det å vise sorg er manglende emosjonsregulering. Det å være sint blir betraktet som truende og aggressiv atferd. Som foreldre er man da redusert til en statist i sitt eget liv der naturlige følelser ikke anerkjennes eller tolereres. Barnevernet viser dermed totalt manglende emosjonell og sosial kompetanse, men skal altså vurdere andres evner.
Vår lille prinsesse ble plassert på hemmelig adresse da hun var 9 dager gammel. Å leve med den intense sorgen og sinnet over hva som påføres oss og henne, er ekstremt belastende. Vi vet at det var feil å ta henne. Nå er det flere og flere fagpersoner som også er enig i det. Det er godt å bli sett og få forståelse for at mitt sinne og opplevelse av krenkelse er reell og ikke bare utslag av enda en «gal barnevernsforelder» som ikke kan sette seg inn i barnets beste. Men det gjør meg jo enda mer sint og fortvilet fordi systemet ikke blir straffet for dette. Omkostningen er det vår prinsesse som må ta, og oss, hennes foreldre.
Sorgen og sinnet går hånd i hånd med håp. Håp om at det skal bli bedre, håp om at noen, et eller annet sted i systemet, skal rette opp i denne galskapen. Håp er godt men også inderlig vondt. Håp, om det er aldri så lite, gjør at jeg som pappa må fortsette å kjempe. Kjempe for henne som må komme hjem til oss igjen. Kjempe for familien skal bli samlet. Det er også som et evig verkende sår. For en del ganger kunne jeg ønske at det var mulig å hvile, sørge og få en avslutning. Men det er ikke mulig. Jeg kan ikke gi opp mitt barn. Noen ganger har jeg sagt det ja, at jeg har lyst til å ha fred. Få slutt på denne intense smerten. Men så husker jeg på hennes trillende latter. Hennes smil når hun ser oss igjen. Hennes varme armer om min hals. Lukten av henne. Glimtet i øynene hennes. Smilet hennes som alle sier ligner på mitt. Øynene hennes som er mamma sine øyne. Og jeg kjenner at det er umulig for meg, som en ansvarlig pappa, å si at det er greit det systemet har fratatt henne, min kjære og meg selv. Og spesielt ikke nå, når alle sier at det vil være best for henne å komme hjem. Håp er smertefullt, det gir ingen fred. Og det er slitsomt, både emosjonelt og fysisk. Vår veileder har på et tidspunkt prøvd å hjelpe meg til å akseptere. I god hensikt, jeg vet det. For å gi meg mer indre ro. Men jeg vet at det er en umulighet og sa det også. Jeg vil heller bli i smerten det er med å kjempe, enn å gi opp. Smerten er prisen jeg betaler for mitt barn. Relasjonens pris har en god venn kalt det for. Jeg er villig til å betale den. Den pakten laget jeg med min datter da jeg holdt henne i armene mine første gang, da hun kun var noen minutter gammel. At henne skulle jeg alltid beskytte og ta vare på.
Jeg forstår godt om noen foreldre ikke orker. Det er en overmakt som er så stor. Og en overmakt som i dag besitter alle maktmidler og all definisjonsmakt. Og som maler all motstand i stykker, ganske systematisk. Det oppleves noen ganger som om det gis litt håp for å opprettholde troen på systemets funksjon, et håp som deles ut i små biter. Systemet er likevel ikke opptatt av hverken rettferdighet eller å rette opp i feil. Men selvivaretakelse.
Det å være et offer i dette systemet som ikke tåler eller aksepterer normale følelsesmessige reaksjoner, fører til enorme belastninger. Jeg er glad jeg er sterk. Jeg er glad at jeg har en erfaring med røffhet og er vant til å takle autoritære system. Jeg kan likevel si at både fengselssystemet og den 1%er klubben jeg tidligere var en del av behandler mennesker med langt mer respekt enn barnevernssystemet. Der vises det både mer integritet og medfølelse enn vi har blitt vist i systemet som er ment å ivareta barn og familier.
Et system med så mye makt må ha en viss ydmykhet og kompetanse. Det er totalt fraværende dessverre.
Våre advokater og psykologer råder oss til samarbeid og siviliserte metoder. Jeg hører på dem for noe annet er ikke et alternativ. Og håpet om at hun kommer hjem tvinger meg til det. Men det betyr ikke at jeg ikke har tenkt tanken og hatt lyst til å ty til metoder som er langt mer brutale, men akk så effektive. Den erfaringen har jeg jo også fra min fortid. Tanken på henne holder meg fra det. Dessuten er jeg jo nå «rehabilitert» som fagpersonene sier så fint. La håpet leve sier jeg bare. La håpet leve…….
Facebook siden om saken vår finner dere HER, gå gjerne inn og trykk på lik siden vi setter stor pris på en nødvendig oppmerksomhet rundt det som er våre barns fremtid og som skapes nå.
Hjemmesiden for saken vår finner dere HER