Søndagsåpne butikker er ingen sak for politiet

Det å kontrollere butikker vil kreve ressurser.

I den pågående striden om søndagsåpne butikker har flere ønsket politiet på banen. I VG lørdag 14. mai leser vi for eksempel: «LO-Gerd: NÅ MÅ POLITIET TA REMA». Jeg tror det er en dårlig idé. Striden om søndagsåpne butikker er en næringspolitisk konflikt. Slike konflikter løses best uten bruk av politiet.

Reglene om søndagsåpne butikker er overraskende kompliserte

Reglene om søndagsåpne butikker finnes i helligdagsfredloven. Lovens hovedregel (§ 5) er enkel nok: «På helligdager skal faste utsalgssteder som selger varer til forbrukere holde stengt». Det er unntakene som gjør loven komplisert. Det mest kjent unntaket er regelen om «Brustadbua», som åpner for at det kan selges dagligvarer fra butikker med inntil 100 kvm salgsflate. Men det finnes ytterligere elleve unntaksregler i loven. Eksempelvis er det på søndager tillatt med: salg fra bensinstasjoner (under 150 kvm), campingplasser, typiske turiststeder, serveringssteder, auksjoner, gallerier, varemesser, hagesentre, husflids- og suvenirbutikker, flyplasser og fra produksjonssteder tilrettelagt for turisme.

Hvordan unntakene skal avgrenses er ikke åpenbart. Selv et såpass enkelt vilkår som 100 kvm salgsflate har blitt utfordret flittig den siste tiden: Hvordan skal de 100 kvm avgrenses? Er det nok med en sperring? Kan de ansatte gå bak sperringen? Kan kundene gå bak sperringen? Teller grønnsaksdisken utenfor butikken med i de 100 kvm? etc. Vi kan lett tenke oss tilsvarende avgrensingsproblemer for de andre unntakene: Er en gassgrill en hageartikkel? Hvor mange hyller med troll må man ha for å være en suvenirbutikk? Hvor mange eksemplarer kan man lage av et fat før det går fra husflid til industriprodukt?

Politiet har ikke de riktige virkemidlene

Politiet har ikke de riktige virkemidlene for å drive kontroll med slike detaljregler for handelsnæringen. Politiet er litt enkelt sagt utstyrt med virkemidler for å håndtere farer, ordensforstyrrelser og kriminalitet. Politiet kan sperre av rasfarlige områder, bortvise aggressive fotballsupportere, eller ransake en leilighet på jakt etter tyvegods. Hvis noen på en søndag selger melk fra en butikk som kanskje er over 100 kvm, er disse virkemidlene lite egnet.
For næringer som har behov for løpende kontroll har man ofte opprettet egne kontrollorganer. Et eksempel er den kommunale skjenkekontrollen som har egne kontrollører og et fleksibelt sanksjonssystem hvor det blant annet kan tildeles prikker for brudd på alkoholloven.

Politiets virkemidler er anmeldelse, etterforskning og eventuelt straff. Jeg mener vi bør være varsomme med å bruke samfunnets kraftigste reaksjonsmiddel – straff – i saker hvor andre tiltak vil være mer egnet. Det er også viktig å være oppmerksom på at straff som sanksjonsmiddel har sine klare begrensninger fordi vilkårene er så strenge. Ikke bare må forholdet være bevist ut over enhver rimelig og fornuftig tvil, men selve straffebestemmelsen må være så klar og tydelig at folk forstår hvordan de skal innrette seg etter den. Dette kalles klarhetskravet og følger både av Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Helligdagsfredloven er ikke spesielt klar og tydelig. Det betyr at domstolene vil bli nødt til å frifinne en tiltalt butikkeier hvis den finner at det straffbare forholdet ikke er beskrevet klart og tydelig nok.

Hvis politiet skal kontrollere søndagsåpne butikker går det utover annet politiarbeid

Det å kontrollere butikker vil kreve ressurser. Politiet vil måtte oppsøke butikkene jevnlig, måle opp arealene, gjøre en vurdering av vareutvalget og snakke med kunder, eier og ansatte. Hvis politiet mener at butikken driver i strid med loven må det iverksettes etterforskning med avhør, rapporter, fotodokumentasjon, beslag mv. Hvis etterforskningen bekrefter mistanken vil det bli skrevet et forelegg, og hvis det ikke vedtas vil saken gå til retten.

Det finnes ikke ledige ressurser i politiet til å gjøre dette. Det betyr at noe annet må nedprioriteres hvis politiet skal drive med slike kontroller. Det finnes allerede klare føringer for hva politiet skal prioritere. På den listen finnes ikke kontroll av søndagsåpne butikker, men derimot saker som gjelder grov vold, vold mot barn, vold i nære relasjoner, alvorlige seksuallovbrudd, overgrep mot barn på nettet, organisert kriminalitet, alvorlig økonomisk kriminalitet, alvorlig miljøkriminalitet, alvorlige trafikklovbrudd og hatkriminalitet. Jeg synes dette er gode prioriteringer og ser ikke umiddelbart hvilke av disse som bør nedprioriteres for å frigjøre ressurser til å kontrollere søndagsåpen butikker.

Hvis politiet skulle gjøre en slik omprioritering vil det bli gode dager i landets tabloidaviser når desken får muligheten til å legge to bilder av politiet på forsiden: ett bilde av politiet på alle fire med målebånd i en butikk på Grünerløkka og et bilde av ransofferet Magda, med teksten: «Magda (87) måtte vente i en time på politiet som var opptatt med å måle butikker».

Oppsummering

Jeg mener ikke at spørsmålet om søndagsåpne butikker er uviktig. Jeg forstår godt engasjementet i denne saken – fra begge sider. Det er viktige økonomiske, politiske og til dels religiøse hensyn som berøres. Det jeg ikke forstår er hvorfor man vil at politiet skal kontrollere kjøpmennene. Politiet er flinke til mye, men når det gjelder å skille husflidsvarer fra andre varer har ikke politiet spesielle ferdigheter. Politifolk er best når de driver med politiarbeid.

Til sist er det verdt å nevne at Stortinget nettopp har vedtatt en politireform hvor et av de sentrale punktere er økt vekt på kjerneoppgavene. Det sies så enkelt og godt i politianalysen (NOU 2013:9 pkt. 5.2): «Politiet skal først og fremst forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet for befolkningen. Det er på grunn av disse oppgavene vi har et politi».