Nedbørmåler og tørt gress hos Meteorologisk institutt på Blindern i Oslo torsdag.

Sommeren jeg ble så redd

I sommer har klimaendringene føltes nærmere. I fjellet så myra ut som en afrikansk savanne.

Til nå har jeg først og fremst tenkt at klimaendringene rammer andre, fattige mennesker i utviklingsland, og at dét er hovedgrunnen til at vi må få på plass en sterkere klimapolitikk. Men i sommer har klimaendringene føltes nærmere. I fjellet så myra ut som en afrikansk savanne. Fra toget så jeg ut på knusktørre, brunsvidde jorder. Norske bønder mister avlingene sine og må sende dyra til slakt fordi hele Nord-Europa mangler fôr.

I Hellas mistet 78 mennesker livet i et slags inferno av en skogbrann, og i Spania og Portugal opplever de livsfarlige temperaturer på langt over 40 grader. Tre personer døde av heteslag i Spania i helgen. Vanligvis vil jeg ikke være så dyster når jeg skal formidle noe. Jeg vil komme med alle de gode nyhetene - det er mange av dem óg. Løsningene på klimaendringene finnes. Å gå fra et fossilt til fornybart samfunn er fullt mulig. Men det går altfor sakte. Våre folkevalgte har ikke vært villige til å snu utviklingen raskt nok.

Denne sommeren er sannsynligvis bare en forsmak på hva som vil komme. Prisen på årets tørke kan koste 5,5 milliarder kroner. Norge er et rikt land. Akkurat nå kan vi kjøpe oss ut av problemene - mat kan vi alltids importere fra utlandet. Men om dette skjer gjennom flere år, skal vi kjøpe mat fra tørkerammede land der andre mennesker trenger den vel så mye? Kanskje blir det overhodet ikke sånn. I fjor var det jo regnet som ødela avlingene – i år er det tørke. Men hva blir det neste år? Poenget er at det vet vi ikke, klimaendringene forstyrrer balansen, vi må venne oss til at været er uforutsigbart, at vi ikke kan planlegge på samme måte som før. Jeg synes det er skummelt. Hvordan driver vi samfunnsplanlegging i klimaendringenes tid? Hvordan produserer vi mat, hvor og hvordan bygger vi hus som skal tåle både hete, flom og is, hvordan bygger vi byer og næringer som takler dette? Det eneste jeg er sikker på, er at vi trenger modige næringsdrivende og politikere som sørger for å kutte klimautslipp og ta nødvendige grep for at vi skal få en trygg og god verden for barna våre og de som kommer etter oss. Det får vi ikke uten at folk engasjerer seg og krever mer.

Plastsaken viser at når folk engasjerer seg, følger politikken etter. Helt konkret: nå skal regjeringen bestående av Høyre, FrP og Venstre utrede forbud mot engangsartikler i plast. Altså, forbud fra Høyre og FrP; det hadde aldri skjedd hvis det ikke var for et enormt folkelig engasjement. I så måte håper jeg denne sommerens skumle vær kan føre til noe positivt; at flere får øynene opp for at vi må motvirke klimaendringene. Det betyr både å ta grep i eget liv; å fly og kjøre mindre, å spise mindre kjøtt, å ta vare på det man har eller leie fremfor å kjøpe nytt. Men vel så viktig: å kreve handling fra næringslivet og politikerne våre. Vi har strengt tatt ikke noe alternativ.