Somalia kan ikke bli stående igjen

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

1. juli 2025 markerer 65 år siden Somalia ble selvstendig. En nasjon som en gang ble kalt «Afrikas perle», men som i dag forbindes med korrupsjon, sammenbrudd og geopolitisk glemsel. Mens store deler av det afrikanske kontinentet opplever økonomisk vekst og politisk framgang, forblir Somalia fanget i klanbaserte maktstrukturer og vedvarende ustabilitet. Dette er ikke bare en tragedie, men også et varsku. Spørsmålet er ikke om Somalia kan løfte seg igjen, men om landet har motet til å gjøre det. 

20 eksempler på hvordan USAs bistandskutt rammer verden

Ved uavhengigheten i 1960 fremsto Somalia som et håp for enhet og modernisering i Afrika. Med et felles språk, ambisiøse utdannings- og likestillingsreformer og en visjonær ledelse, søkte landet å bygge en sekulær, sosialt rettferdig og nasjonalt forent stat. 

Hovedstaden Mogadishu ble betraktet som et symbol på framgang og muligheter, kjent som «Afrikas perle» på grunn av sin strategiske beliggenhet og blomstrende kultur. Tidlig på 1960-tallet utgjorde Somalia et sjeldent eksempel på ambisjonen om å kombinere nasjonal stolthet med sosial rettferdighet. 

Men historien tok en brutal vending. Borgerkrigen i 1991 knuste ikke bare staten – den brøt samfunnets rygg. Klansystemet, som tidligere levde i skyggen av staten, tok makten gjennom 4.5-formelen – et system som i dag låser landet fast i en politisk apartheid der makt handler mer om klan enn folkevilje. 

Somalia fremstår i dag som en stat uten reell styring. Institusjonene er tomme skall, elitene styrkes, og folket holdes som gisler i et spill hvor de aldri har hatt reell innflytelse. Internasjonale aktører reduserer Somalia til et sikkerhetsproblem, ikke et folk med rettigheter og potensial. Dette er ikke bare en historie om svikt – det er en vedvarende svindel av folkesuvereniteten. 

Over 84.000 berørt av flom i Somalia

Afrika er i bevegelse. Rwanda bygger digital infrastruktur. Kenya utvikler en teknologibasert økonomi, Burkina Faso krever råderett over egne ressurser. Tunisia utfordrer grunnloven og Ghana og Senegal eksperimenterer med nye demokratiske former. I 2024 nasjonaliserte Niger både strømnett og uran – et klart oppgjør med fransk dominans. Flere land tar kontroll over egne ressurser og politiske strukturer. Afrika reiser seg og tar kontroll over sin framtid.

Hvor er Somalia? Ikke blant dem som styrer, men blant dem som fortsatt kontrolleres. Somalia styres av gamle menn og konflikter i et døende system som noen tjener på. 4.5-modellen er ikke et kompromiss, men et overgrep som gjør folket til tilskuere i sin egen stat og sementerer klanbaserte skiller. 

Valget i 2026 kan bli et vendepunkt – men bare hvis det bryter med denne logikken. Somalia trenger ikke flere valg innen gamle rammer, men en ny samfunnskontrakt basert på individets rettigheter, likestilling, folkevalgte institusjoner og et reelt rettsvesen. 

Denne endringen må komme nedenfra: fra de unge som i dag drukner i Middelhavet eller lever i limbo i eksil. Fra kvinnene som systematisk ekskluderes, men som bærer samfunnene. Fra diasporaen som sender milliarder, men sjelden får stemmerett. Fra alle dem som nekter å akseptere Somalias permanente unntakstilstand. 

Somalia ligger i hjertet av et Afrika i geopolitisk oppvåkning. Sudan står i flammer, Etiopia vakler. Eritrea militariseres, og regionale stormakter – fra Tyrkia til Gulf-statene, USA og Kina – kjemper om kontroll i Afrikas horn. I dette landskapet fremstår Somalia ikke som et land, men som et tomrom. Et rom for andres interesser. En arena uten aktører. 

Dette kan ikke fortsette. Somalia må bli sin egen aktør – ikke andres brikke. 

For å overleve må Somalia gjenvinne kontrollen over sitt eget narrativ. Det krever rettferdige institusjoner – skoler som utdanner, ikke indoktrinerer. Domstoler som beskytter, ikke undertrykker, og et politisk system hvor stemmer telles, ikke kjøpes. 

Unge må få en framtid med plass og ansvar – ikke tvinges til flukt og fortvilelse. Historien gir håp. Somali Youth League (SYL) viste at mobilisering nytter. De utfordret kolonimakt, trosset splittelse og bygget en nasjonal bevegelse for frihet. I dag trengs en ny SYL: en ny generasjon som reiser seg, ikke for posisjoner, men for prinsipper. 

– Dette er katastrofen verden glemte

Afrika er i ferd med å definere sin fremtid. Tunisia har fått en ny grunnlov. Ghana diskuterer gjeldssanering og økonomisk uavhengighet. Kenya satser på kunstig intelligens og digitalt demokrati. Hvor er Somalia? 

Hvis Somalia skal reise seg, må det handle om mer enn valg – det krever en visjon: en ny æra av ansvar, representasjon og rettferdighet. 65-årsjubileet for selvstendighet må ikke bli et symbol på fortiden, men startskuddet for en ny frigjøring. 

Afrika reiser seg. Somalia kan ikke bli stående igjen.